Vil åpne celledøra og se ressursene bak den

Han har kjent på kroppen hva det vil si å stå utenfor fellesskapet.

Som leder av WayBack kjemper Johan Lothe for at innsatte ikke bare skal oppbevares, men involveres, aktiviseres og få ansvar.

Nå frykter han at de annonserte kuttene i kriminalomsorgen på 83 millioner kroner vil gå utover kvaliteten.

Lothe er overbevist om at hvis innsatte skal få hjelp til å forstå vold, sinne og egne handlingsmønstre, må kriminalomsorgen ha tid og kapasitet til å møte dem som mennesker.

Han mener det er et paradoks å diskutere hva kriminalomsorgen kan gjøre mer for innsatte når ressursene henger såpass langt etter.

– Jeg har lenge hørt advarsler om at et politisk skifte kan føre til mer bruk av ukvalifisert personell og økt bruk av kameraovervåking. Har vi allerede hatt et stortingsvalg? Jeg kjenner meg i alle fall ikke igjen i denne typen kommunikasjon som er nå, sier han.

Innsatte som ressurs

For Lothe er løsningen ikke bare flere ansatte. Han vil også at innsatte selv skal få en tydeligere rolle i fengselshverdagen.

– Innsatte kan også være en ressurs for å forebygge vold og dårlig miljø, sier Lothe og trekker fram APAC-modellen, som brukes blant annet i Portugal og Brasil.

Der spiller innsatte en langt større rolle i driften og oppfølgingen av hverandre.

– Norge er et konservativt land, så vi må ta dette skritt for skritt. Men det finnes mange ressurser i fengslene.

– Tenk deg en innkomstsamtale der en ny innsatt får forklart hvordan fengselet fungerer av en som faktisk bor der – ikke bare av en som jobber der, sier Lothe.

Han mener innsatte med erfaring bør kunne bidra mer som mentorer, samtalepartnere og veiledere. Dette gjøres i andre land, blant annet har man mentorarbeid i noen fengsler i California, som San Quentin-fengselet rett utenfor San Francisco.

– Hvorfor har vi ikke mer av dette i Norge? Røde Kors gjør allerede noe i den retning, men det er veldig lite sammenlignet med behovet. Slike nye ordninger må være trygge, profesjonelle og systematiske, sier han.

Og mener det er på tide å utrede hvilke modeller som kan fungere i Norge.

– Skal det være en videreutvikling av ganggutt-ordningen, eller skal andre innsatte få opplæring som samtalepartnere? Poenget er å finne nye måter å drive anstaltene på, sier Lothe. 

Når to timer blir normalen

Lothe er bekymret for utviklingen han omtaler som «cellefengsel» – en fengselshverdag der soningen i praksis foregår på cella, ikke i fellesskap med andre.

– Normalitetsprinsippet betyr at innsatte skal ut på jobb, på skole og også delta i fellesskapet på avdelingen. Være aktive slik mennesker utenfor murene er. Men i mange fengsler blir innsatte fortsatt sittende innelåst store deler av døgnet, sier Lothe.

Han viser til at Sivilombudet de siste årene har dokumentert omfattende innlåsing i norske fengsler. Og kritisert dette.

Lothe minner om innsatte trenger å bli sett, hørt og spurt om hva de kan bidra med. Han mener at kontaktutvalgene i fengslene må styrkes og utvikles og at de innsattes stemme må inn i beslutninger som angår deres egen hverdag.

Fra gjeld til mestring

Lothe vet hva han snakker om. Han har selv sittet i fengsel på Gjøvik, i Oslo og på Kroksrud. Noen ganger fikk han bruke egne erfaringer og interesser.

– Jeg var blant de heldige. Noen steder fikk jeg faktisk lov til å bruke ressursene mine. I overgangsbolig begynte jeg å arbeide med gjeldskurs, forteller han.

Det ble starten på et arbeid som senere utviklet seg gjennom Røde Kors og videre til WayBack, som han har ledet siden 2014.

Organisasjonen arbeider med tilbakeføring til samfunnet og koordinerer kontakt mellom innsatte og tjenester som Nav, helsevesen, utdanningsinstitusjoner og rusomsorg. De tilbyr også faddere med egen soningserfaring, som følger den innsatte før og etter løslatelse.

– En fadder skal ikke komme med ferdige løsninger. Fadderen skal lytte, være tydelig og bidra til håp. Men det er de innsatte selv som må ta det vanskeligste valget om de ønsker en endring, sier Lothe.

Kriminalomsorg er ikke sexy

– For politikerne er det ikke særlig sexy å satse på kriminalomsorg. Det er politi og rettsvesen som får oppmerksomheten. Ingen regjering har gjort nok på dette området. Kriminalomsorgen må framsnakkes, ikke snakkes ned, sier han.

Lothe mener kriminalomsorgen må gjøre alt den kan for å framstå som en attraktiv og meningsfull arbeidsplass.

– Med den nye bachelorutdanningen og desentralisert undervisning blir vi lovet både en bedre kriminalomsorg og økt kompetanse hos de ansatte. Men med redusert bemanning, ansettelsesstopp og oppfordring til mindre bruk av vikarer, risikerer vi at dyktige studenter endrer karrierevei, advarer han.