Allmenngjort Europa

I de fleste andre europeiske land vil en tariffbundet arbeidsgiver være forpliktet til å praktisere avtalens bestemmelser også overfor uorganiserte i egen bedrift. I privat sektor i Norge må en tariffavtale aktivt kreves. Vi kan ha organiserte bedrifter med få eller ingen organiserte arbeidstakere, og derfor ingen tariffavtale. ”Ellers i Europa er det vanlig at en tariffavtale binder en arbeidsgiverorganisasjon og alle dens medlemmer uavhengig av om det er organiserte arbeidstakere i bedriften”, heter det i et LO-notat om allmenngjøring av tariffavtaler.

Det er store variasjoner i Europa om hvor mye av tariffavtalene som allmenngjøres, hvilke kriterier som ligger til grunn, prosessen fram mot allmenngjøring og hvor vanlig det er å bruke dette. LO-notatet streker opp sentrale kjennetegn ved allmenngjøringen i de 15 opprinnelige EU-land (før utvidelsen i 2004).

I Belgia gjelder allmenngjøring for avtaler inngått av partssammensatte forhandlingskommisjoner. Den gjelder automatisk 15 dager etter offentliggjøring av at tariffavtale er inngått, og den gir føringer for individuelle rettigheter.

I Finland gjelder allmenngjøring av tariffavtaler der 50 prosent allerede er dekket. Det er en ekspertnemnd som bekrefter allmenn bindende virkning og den gjelder alle individuelle rettigheter.

I Frankrike blir avtaler gjort allmenne gjennom departementsvedtak etter råd fra partene. Dette gjelder de fleste avtaler, og vi snakker her om normgivende bestemmelser.

I Hellas blir nasjonale tariffavtaler automatisk allmenne. For yrkes- eller bransjevise avtaler blir det samme gjort gjeldende etter søknad, hvis dekningen er over 50 prosent. Vi snakker totalt sett om de fleste avtaler, som da er normgivende. De generelle nasjonale avtalene setter minstestandarder for hele arbeidslivet.

I Irland blir tariffavtalene automatisk allmenngjort hvis partene er enige og avtalene er tilstrekkelig representative. De registreres hos The Labour Court, som er et forvaltningsorgan. Alt i alt er få avtaler allmenngjort. Allmenngjøringen gjelder lønns- og arbeidsforhold, og registrering medfører fredsplikt i tariffperioden.

I Luxemburg blir avtaler allmenngjort etter en (enstemmig) anbefalning fra en partssammensatt meglingskommisjon. I alt gjelder det få avtaler. Allmenngjøringen er normgivende.

I Nederland blir avtaler allmenngjort hvis de allerede dekker 55 – 60 prosent. Dette gjelder de fleste avtaler, og de allmenngjorte reglene regulerer det meste.

I Portugal skjer allmenngjøring som regel etter initiativ fra regjeringen, og gjelder de fleste tariffavtaler.

I Spania får man en allmenngjøring hvis avtalene er representative. Departementet fatter det endelige vedtak etter søknad fra partssammensatt utvalg. Alt i alt gjelder dette få avtaler.

I Tyskland blir avtaler allmenngjort hvis dette vurderes å være i offentlig interesse og avtalen dekker minst 50 prosent. Allmenngjøring må anbefales av en offentlig nemnd og departementet fatter vedtak. Gjelder få avtaler.

I Østerrike avgjøres allmenngjøring av et statlig organ etter søknad. Minst 50 prosent av området må allerede være dekket av tariffavtale. Man kan også vedta minstelønn der organisering av arbeidsgiversiden mangler. Alt i alt gjelder det få avtaler.

Minstelønn blir praktisert i mange europeiske land. I Fafo notat 2005:13 er dette behandlet av Håvard Lismoen og Torgeir Aarvaag Stokke. De skiller mellom tre former for minstelønn:

config.properties config.properties~ dump-articles.sh modules README.md test2.txt test.txt Lovfestet minstelønn, som er fastsatt ved lov eller hjemmel i lov. Som regel er det en sats for voksne arbeidstakere i hele arbeidsmarkedet.

config.properties config.properties~ dump-articles.sh modules README.md test2.txt test.txt Tariffavtalt minstelønn er forhandlet fram av partene og skal reflektere arbeidsgivers minste betalingsevne. Tariffestet minstelønn har stor betydning i Norge.

config.properties config.properties~ dump-articles.sh modules README.md test2.txt test.txt Allmenngjort minstelønn innebærer en utvidelse av den tariffavtalte minstelønnens dekningsområde, og gjelder uavhengig av om arbeidstaker og arbeidsgiver er organisert.

Hovedformålet med de fleste minstelønnsordninger i de europeiske land har vært å sikre sosial trygghet for arbeidstakerne gjennom et akseptabelt inntektsnivå. Dette gjenspeiler ILO-krav, blant annet i minstelønnskonvensjon nr 131 fra 1970. Fafo-notatet behandler spesielt tre land:

I Storbritannia ble den nasjonale minstelønnsloven innført fra 1998. I de to tiårene før Blair-regjeringen kom til makten, var det en jevn økning i lønnsforskjellene, og økende fattigdom. Arbeiderparti-regjeringens innføring av nasjonal minstelønn var derfor et svar på dette. Ifølge Fafo-notatet er erfaringene positive. ”Mange lavlønnsgrupper har sett sine lønninger hevet, man har klart å redusere lønnsforskjellene blant de lavest lønte, og i noen grad mellom kvinner og menn”.

I Irland ble en nasjonal minstelønnsordning innført i april 2000. I Fafo-notatet heter det at erfaringene har vist seg å være positive, ”om ikke vidtrekkende. Lavlønnsgrupper har sett sine lønninger hevet, og man har i noen grad klart å redusere lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.” Både Storbritannia og Irland har hatt økonomisk oppgang etter at loven ble innført. I rapporten heter det lakmustesten for minstelønnssystemet vil være økonomiske nedgangstider.

Nederland har hatt lovfestet nasjonal minstelønn siden 1968. Som i Storbritannia og Irland har man forsøkt å balansere to hensyn, på den ene siden en rettferdig lønnslov for de lavest lønte, på den andre siden dempe effektene av dette på kostnader og sysselsetting i bedriftene. Ifølge Fafo-notatet har man klart å heve lønningene til de lavest lønte, og man har i noen grad klart å redusere lønnsforskjeller mellom kjønnene. ”Men generelt har ikke ordningene bidratt til særlig stor reduksjon av lønnsforskjeller”.