Alt henger...
På ti år er antall uføretrygdete økt fra 497 000 til 730 000. Samtidig er det blitt større forskjell på fattig og rik og presset for å løsne på reglene i arbeidsmiljøloven er økt. Finnes det en sammenheng?
JOBB
I valgkampen ble det snakket en del om de nest fattigste, som sto i fare for å ”rykke ned”. Nylig fikk vi presentert tall fra Aetat som viser at et betydelig antall kvinner i 30-årene blir skjøvet ut av arbeidslivet. Renholdere, hotell- og restaurantarbeidere og folk i industrien nevnes spesielt. Og på landsmøtet i Transport nylig kunne altså Reiulf Steen fortelle at vi har fått et trygdeproletariat som har vokst med 233 000 på ti år!
Fersk forskning fra arbeidslivet peker i retning av at det blir større forskjeller i folks arbeidsdag. I boka ”Nytt arbeidsliv” som kom ut tidligere i år, heter det: ”Kombinerer vi de negative sidene, framstår det nye arbeidslivet som brutalt, usolidarisk, ulikhetsskapende, der vinnerne har spisse albuer, og der taperne ikke har særlig mye annet å se fram til enn uføre- og tidligpensjonering”.
I fjor ga LO Media ut et hefte, kalt ”Det råtne arbeidslivet”. Vi erfarte et vell av eksempler på folk som arbeidet på de mest ukristelige tider av døgnet, uten ekstra tillegg. De arbeidet laaange dager uten overtid, og de ble kuet og trakassert av sjefer som skulle hatt en helt annen jobb. I de senere årene har også problematikken med sosial dumping forsterket seg. Vi har fått eksempler på at arbeidstakere har gått på 1/3 av normal timelønn.
I et slikt lys blir det selvsagt svært viktig å legge noen minstestandarder for hele arbeidslivet som ingen faller under. Allmenngjøring av tariffavtaler er ett virkemiddel. Men en arbeidsmiljølov som gjelder alle blir enda viktigere. For eksempel har vi bestemmelser der om overtidsbetaling på 40 prosent. Da skal alt arbeid over 8 timer betales med et slikt tillegg. Eller mer, alt avhengig av tariffavtaler for øvrig.
Noe av det aller viktigste er nok at de nye arbeidstidsbestemmelsene i den arbeidsmiljøloven som ble vedtatt i Stortinget i juni, stoppes. Den åpner for en voldsom liberalisering og undergraving av normalarbeidsdagen. Ikke minst adgangen til å inngå individuelle avtaler kan utnyttes grovt av sterke arbeidsgivere. På den måten ville også fagbevegelsens apparat bli satt til side. Dette ville ført til ytterligere brutalisering av hverdagen for titusener og hundretusener av norske arbeidstakere.
Det var derfor svært viktig at de som forhandler på Soria Moria i dag morges sa fra om at den arbeidsmiljøloven som ble vedtatt av det borgerlige flertallet før sommeren aldri skal settes ut i livet.
Neste skritt blir en ny proposisjon for å forbedre den som gjelder i dag, blant annet må overtidsbestemmelsene som Victor D. Norman fikk igjennom strammes inn. Det gjelder å få lovbestemmelser som fanger opp alle, slik at ikke ulikhetene fortsetter å øke, men blir mindre. Da vil også grunnlaget kunne legges for mindre stress i arbeidslivet og færre på trygd. Her er det mange forhold som spiller sammen.