Angriper frontfagsmodellen

Under tariffkonferansen i Kristiansand var det et skille mellom Spekter og de statlige områdene i synet på frontfagsmodellen. Eldar Lior vil modellen til livs.

– Frontfagmodellen er som et fengsel, fremhever han.

Lior mener modellen hindrer lønnsutviklingen for ansatte offentlige sektor.

– Når frontfagene har lagt rammene følger de andre som oftest etter. Når det så blir lokale forhandlinger ser vi at bedriftene ute kommer med lokale tillegg oppå den potten som er framforhandlet sentralt. Dette skjer ikke i for eksempel staten. Dermed blir gapet større, påpeker Lior, som mener industrien har for mye makt i forhold til det antallet de sysselsetter.

– Industrien har en betydeligere mindre andel av arbeidsstokken nå enn da frontfagsmodellen ble innført, mener Lior.

Beste løsning. Nestleder i LO Stat, Tone Sønsterud, forsvarer imidlertid frontfagsmodellen. Hun mener dette er den beste løsningen.

– Det er enighet om at norsk økonomi på lang sikt er avhengig av at lønnsveksten holdes innenfor de rammene som konkurranseutsatt industri kan tåle. Det er her verdiskapningen som opprettholder vår velferd skjer, sier Sønsterud.

Hun understreker at vi må ha en lønnspolitikk som gjør at vi kan beholde konkurranseutsatt industri i Norge.

– Da kan vi ikke ha så høye lønninger at de blir utkonkurrert, sier Sønsterud, som ser at modellen har noen utfordringer.

– Noen grupper, som for eksempel funksjonærer i staten, er over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen. Her må det gjøres prioriteringer slik at lønnsforskjellene blir mindre, sier Sønsterud.

Mindre lokalt. Om det var uenighet om frontfagmodellen, var det stor enighet om hvordan forhandlingene skal foregå. LO Stat fikk unison støtte til å begrense bruken av lokale forhandlinger.

– Jeg ser helst at mest blir tatt ut under de sentrale forhandlingene. Aller helst burde alt bli avgjort sentralt, mener Lior.

– Min erfaring er at de lokale forhandlingene fører til større forskjeller blant de som tjener lite og de som tjener mye. De sterke klarer alltid å ordne seg, sier Norvald Nilsen fra NTL ved Universitetet i Agder (UiA).

– Hvis det skal være lokale forhandlinger må man i alle fall sikre at det blir gjort under faste kriterier, for eksempel utdanning og realkompetanse, legger Lior til.

Dårlig samarbeid. Nilsen er også kritisk til samarbeidet mellom LO Stat, YS og Unio.

– Vi opplever dette samarbeidet mellom YS og Unio som veldig frustrerende, sier Nilsen.

Han forteller det fører til en svært motsetningsfull kamp. Mens NTL ved UiA ønsker at gapet mellom de som tjener mest og de som tjener minst ikke skal bli større, opplever de at spesielt Unio vil ta fra de lavtlønnede og gi til de høytlønnede.

– Vi har foreslått at de som tjener opp til lønnstrinn 45 skal beholde sin andel av potten som er satt av til lokale forhandlinger. Dette ønsker ikke Unio å være med på. Grunnen er selvfølgelig at de ønsker mer til de høytlønnede og ledelsen, mener Nilsen.

Nå tar han til ordet for begrensninger i lokale forhandlinger.

– Det bør i alle fall være større begrensninger under mellomoppgjøret. Vi ser at det økende gapet er en følge av at resultatet i de lokale forhandlingene er annerledes enn det partene er blitt enige om sentralt, sier Nilsen.

Fungerer sentralt. Tone Sønsterud er fornøyd med samarbeidet mellom de tre organisasjonene sentralt, men er klar over at det ikke fungerer like bra alle steder under de lokale forhandlingene.

– Det hadde vært bra om det samarbeidet vi etter hvert har fått til hadde drysset nedover i systemet. Jeg har selv sett at noen får det til. Dessverre er det ikke slik alle steder, sier Sønsterud.

Hun mener LO Stat, i likhet med de andre organisasjonene, tjener på å stå sammen under tariffoppgjørene.

– Selv om det har vært litt gi og ta på noen områder har vi i det store og hele tjent på dette samarbeidet, sier Sønsterud. morten.hansen@aktuell.no