Arbeiderklassen som forsvant

Nesten ingen politikere har arbeiderbakgrunn; en veiarbeider Gerhardsen vill være en umulighet. Selv om dette er den samme tendensen som i vest så er den langt sterkere i øst.

Fagbevegelsens folk er i liten grad representert i styre og stell, lokalt som sentralt. Det er som om selve arbeiderklassen har forsvunnet, oppløst som politisk og faglig kraft. Dette skjer tross en evigvarende krise der den enkeltes kamp for det daglige brød dominerer totalt.

Større faglige aksjoner hører til sjeldenhetene. I de postkommunistiske landene er hovedregelen at fagbevegelsen er splittet og svak. Det hender ikke rent sjelden at arbeidsgiverne ikke tillater de ansatte å organisere seg, det gjelder spesielt ansatte i restauranter og butikker. Disse gruppene er svært dårlig betalt og lite bevisste.

Tidligere snakket man i alle fall om arbeiderstyre, selv om virkeligheten var langt fra de offisielle parolene. Fagforeningene hadde liten reell makt, men fungerte som distributører av sosiale goder. Særlig var systemet med feriehjem relativt bra utbygget.

Etter sommeren 1989 hører vi om stadig flere familier som må holde seg hjemme i storbyene. De beste feriehjemmene er blitt hoteller. Mange familier har dessuten ikke råd til å ta ferie. Det sosiale sikkerhetsnettet er blitt svakere. Ofte må folk betale både for høyere utdanning og helsetjenester. Pensjonene er nå som før svært små og blir slett ikke alltid betalt i tide. Det verste problemet er imidlertid arbeidsledigheten, som stiger ytterligere i flere av landene.

Mye er skjedd på det politiske området: Nye organisasjoner og nye medier er med på å bygge opp et sivilt demokratisk samfunn, med god hjelp fra vestlig side. Men ofte glemmes dem som slåss for det daglige brød. Det er som om fagforeningene kommer i andre eller tredje rekke. Det er som om Europa glemmer at retten til sterke fagorganisasjoner og kampen for en forsvarlig sosial standard er en helt grunnleggende menneskerett.