Arbeidsmiljøets to nivåer

På fredag kom den første meldinga fra en regjering til Stortinget om arbeidsforhold, arbeidsmiljø- og sikkerhet i norsk arbeidsliv. Meldinga har den nynorske tittelen «Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv». Allerede i tittelens første ord er det grunn til mistanke. «Felles» – jo, vi kjenner lusa på gangen! Men, er det ikke bare et ord? Og nei, du – så enkelt er det ikke. Ord er som kjent makt.

For vi – arbeidstakerne – veit at til tross for arbeidsmiljølovens klare understrekning av at det er arbeidsgiverne som må bære hovedansvaret for at lovens krav etterleves (ja, da – arbeidstakeren har en klar plikt til å medvirke til at så skjer), så signaliseres det med ordet «felles» at dette ansvaret må vi dele. Dette er politikk på sitt verste og mest utydelige.

Husk at arbeidsmiljøloven i sin tid ble skapt for blant annet å redusere arbeidsgivernes styringsrett, av folk som skjønte forskjellen på arbeidsgiver og arbeidstaker, som i likhet med Alf Prøysen kjente forskjellen på arbeidslivets Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Det er mye i denne meldinga som er gledelige. At regjeringen vil redusere ufrivillig deltid, at arbeidslivsstandarden er god, at ni av ti sier de er tilfredse med jobben, at Norge kommer godt ut av en rekke psykologiske og sosiale faktorer i arbeidsmiljøet sammenlignet med de fleste andre europeiske land, at et flertall av de sysselsatte er fagorganiserte og har tariffavtaler, at arbeidsdepartementet vil sette i gang en bred og helhetlig undersøkelse av hvordan vi håndhever brudd på arbeidsmiljøregelverket, der det skal ses på behovet for å øke strafferammene – alt dette er flott. At Dagens Næringsliv ikke liker meldinga, er vanligvis også et godt tegn.

Mindre flott er det at 29 prosent av de sysselsatte rapporterer at arbeidet påvirker helsa negativt, at de som har de mest usikre arbeidsforholdene, for eksempel midlertidig tilsetting, lav ansiennitet eller ekstrajobb ved siden av studier, er blant de som mest sjelden er medlemmer i en fagforening eller arbeidstakerorganisasjon, at samarbeidsarenaene er spesielt svake i bransjer som er preget av sosial dumping og uforsvarlige arbeidsforhold, at kunnskapen om de formelle medvirknings- og medbestemmelsesordningene ikke er gode nok hos ledere og tillitsvalgte.

Og kanskje verst av alt: To av ti virksomheter mangler verneombud, og det er en relativt stor prosentdel av de som ifølge loven skal ha arbeidsmiljøutvalg (AMU), som ikke har det. Og noe som ikke står i meldingen (i hvert fall ikke i kortversjonen): Det blir ikke bedre arbeidsmiljø når eksisterende verneombudene eller arbeidsmiljøutvalgene ikke fungerer tilfredsstillende.

Det er vel og bra med arbeidsmiljømeldinger, retningslinjer, lov- og regelverk – vi skal være glade for at vi har dette. Men de blir aldri noe mer enn overordnede rammebetingelser. Når det står i regjeringens arbeidsmiljømelding (kortversjonen) at «Tilstandsbeskrivinga i meldinga, som er utarbeidd i dialog med partane i arbeidslivet, viser at arbeidsforholda i Noreg er gode for det store fleirtalet», så er dette fint, men et arbeidsmiljø er ikke gjenstand for olympiske leker eller andre idrettsarrangementer der det dreier seg om å være best og bedre enn andre.

Det er hvordan mindretallet har det som er interessant her – ikke flertallet. Om flertallet har det bra på jobben (bra i forhold til hva?), så hjelper ikke det mindretallet eller den ene som sliter. Like lite som det hjelper den arbeidsløse at arbeidsledigheten i landet er lav. Den arbeidstaker som sliter med sjef eller kolleger, lite utfordrende oppgaver, feil arbeidsoppgaver eller andre problemstillinger som gjør jobben til et ork, får det ikke bedre om flertallet har det bra. Kanskje snarere tvert imot.

Arbeidsmiljøet på en arbeidsplass eller i en avdeling er ikke noe en stemmer over og avgjør etter flertallsprinsippet. Hvis en enkelt medarbeider på en arbeidsplass av ulike grunner opplever å ha et dårlig arbeidsmiljø, så er dette sant. Det kan verken arbeidsmiljømelding, arbeidsmiljølov eller statistikk bortforklare.

Det er ingen nødvendig motsetning mellom rammevilkårene og paragrafene på et overordnet nivå og hvordan den enkelte opplever sitt eget konkrete arbeidsmiljø. Sistnevnte kan riktig nok ikke lovreguleres (opplevelser egner seg dårlig for lovgivning), men er ikke noe mindre viktig av den grunn.