Arrogant pressesensur i Kina

Kinesiske myndigheter går motsatt vei enn mange skulle ønsket. Sist helg ble det kjent gjennom det statlige nyhetsbyrået Xinhua - naturlig nok – at myndighetene innfører et nytt regelverk som vil kneble utenlandske journalister i større grad enn tidligere. Reglene ble satt i kraft umiddelbart. De innebærer strengere krav til innholdet i nyhetene som publiseres i Kina av utenlandske mediebedrifter.

Det nye

regelverket innebærer forbud mot å publisere nyheter som kan ”skade Kinas nasjonale samhold, dets uavhengighet, og territoriale integritet”, eller ”skade sosial etikk eller de fine kulturelle tradisjonene i den kinesiske nasjon” og å ”spre falsk informasjon, ødelegge Kinas økonomiske eller samfunnsmessige orden eller skade Kinas sosiale stabilitet”. Regelverket skal ikke bare gjelde fastlandet, men også Hong Kong, Macau og Taiwan.

Nyhetsbyrå som bryter reglene risikerer å bli hevet ut av Kina. Det blir forbudt for kinesere å motta nyheter direkte fra internasjonale nyhetsbyrå som Reuters og AP. Først skal alle nyheter kontrolleres av Xinhua, og også publiseres gjennom dette statlige nyhetsbyrådet. Det gir Xinhua - myndighetene og politikerne - fullstendig kontroll over hvilke nyheter 1, 3 milliarder kinesere skal ha tilgang til. Det er skremmende.

Internasjonale

presseorganisasjoner har reagert, også Amnesty Internasjonal Norge. Flere lurer på hvordan Kinas myndigheter tørr å gjøre dette grepet, etter at de lovte at utenlandske journalister i forkant og under OL til Beijing i 2008 skal ha fri tilgang til å publisere sine saker. Det er ventet 20000 journalister til Beijing OL. Utenrikskorrespondenter i Kina har advart om at trakassering av journalister i arbeid fortsatt er vanlig. En undersøkelse gjort av Foreign Correspondents Club of China (FCCC) viste at kinesiske myndigheter ofte hindrer journalistene i deres arbeid, innimellom også med vold mot journalistene og deres kilder. I en del tilfeller har politiet holdt igjen journalister i arbeid, for det meste i forbindelse med reportasjer om sosiale forhold, slik som miljøsaker og aids-ofre. Det rapporteres om vold, kroppsvisitasjon, notater og bilder som er beslaglagt og ødelagt. De kinesiske myndighetenes kontroll med utenlandsk presse er ikke i overensstemmelse med Beijings forpliktelse overfor den internasjonale olympiske komité om å tillate pressefrihet. Som OL-vertskap er det forventet at Kina skal tillate pressefrihet, men lite tyder på det akkurat nå.Ifølge rapporter den internasjonale organisasjonen ”The committee to Protect Journalists” får fra Kina, har ikke kontrollen med pressen vært så streng som nå siden massakren på Tinanmen-plassen i 1989. For tiden sitter det mer enn 30 journalister i fengsel, to av dem er utenlandske journalister.

Kina er

en av verdens største maktfaktorer. Da er det spesielt skremmende at kommunistpartiet igjen forsøker å lukke landet. En kritisk presse – en annen statsmakt – er vesentlig i et land der veksten er større enn landet kanskje egentlig tåler. Alle rapportene og artiklene vi har lest de siste årene om elendige arbeidsforhold er viktig at blir kjent i verden. Ikke overraskende blir de i mange tilfeller avvist eller ignorert av myndighetene. Og kritikere av maktapparatet blir irettesatt, nå sist to kinesiske journalister som blir saksøkt for å ha rapportert om elendige arbeidsforholdene ved en fabrikk som produserer Apple’s iPod. Artiklene fortalte om blant annet 60 timers arbeidsuke og elendig lønn. Søksmålet mot de to journalistene er på hele 24 millioner kroner, noe som hevdes å være det høyeste erstatningskrav noensinne i Kina. Ifølge ”China Daily” må en vanlig journalist i Kina arbeide i 600 år for å kunne betale en erstatning i denne størrelsesorden.

Det er ikke

så overraskende at myndighetene går til dette skrittet, selv om det også kan stilles spørsmålstegn ved om de kommer til å klare å kontrollere nyhetsflommen som tross alt er der, også i Kina, blant annet gjennom internett. Men mange gir, beklageligvis, etter press fra kinesiske myndigheter. F.eks ble det kinesiske online-leksikonet E-wiki stengt. E-Wiki var det kinesiske svar på online-leksikonet Wikipedia, som skrives og redigeres av brukerne. Wikipedia er allerede forbudt i Kina, og siden slutten av juli har heller ikke E-Wiki vært tilgjengelig.Et annet eksempel er søkemotoren Google som tidligere har føyd seg etter kinesiske myndigheter, og fjernet sensurerte sider i sine søkeresultater og nyhetsoversikter.

En strengere

sensur av nyhetsbildet er et problem for den kinesiske befolkningen, som har behov for å vite at det finnes alternativer og at myndighetene faktisk driver med tildekking. Det internasjonale samfunnet må også se på dette som et problem. Kina er en økonomisk stormakt som det er nødvendig å følge med argusøyne, for blant annet å hindre økt brudd på menneskerettigheter, for å sikre arbeidsvilkår og bedre rettigheter til enkeltmennesket. Og for å sikre journalister en ”normal arbeidssituasjon”. Et lyspunkt: I begynnelsen av 2006 gikk rundt hundre journalister i Beijing News ut i streik for første gang. Avisen er kjent som en tabloidavis som tør utfordre myndighetene. Bakgrunnen for journalistprotesene er at de tre øverste redaksjonelle sjefene måtte gå av. Det skal ha skjedd etter at avisa publiserte en serie artikler om sosiale problemer i Kina.

Norge

gjennomfører såkalte menneskerettighetsdialoger med Kina. Tidligere i år oppsto det problemer i forkant av turen til Kina, fordi kineserne ønsket å kontrollere hvem fra Norge som skulle få delta. Flere stilte spørsmål ved om det var riktig av Norge å fortsette dialogen med Kina, en diskusjon som også samarbeidet mellom kinesisk fagbevegelse og norsk LO har vært gjenstand for. Det avgjørende argumentet har synes å være at det tross alt er bedre å ha en form for dialog enn at den er helt fraværende. Et for så vidt forståelig argument. Men fortsetter Kinas myndigheter det løpet de nå har lagt, bør både norske myndigheter og LO revurdere sitt engasjement i Kina. Det kan ikke aksepteres at Kina tar tilbake all kontroll og deres forsøk på å sensurere all form for presse er ikke akseptabelt. Kinas ønske om kontroll av finansiell og politisk informasjon som tilflyter folket er et dramatisk tilbakeskritt. Det vitner også om kinesisk arroganse i forhold til internasjonale menneskerettigheter og krav om rettigheter på informasjon og ytringsfrihet.