Behov for nye grep i likelønnsarbeidet

Lønnsgapet mellom kvinner og menn er stort, stabilt og uakseptabelt. I 1997 tjente kvinner i gjennomsnitt 18 557 kroner i måneden. Menn tjente 21 726. Det gir et lønnsgap på 3169 kroner i måneden. I 2002, fem år senere, tjente kvinner 24 587 kroner i måneden, mens månedsfortjenesten for menn var 28 581. Det månedlige lønnsgapet steg dermed til 3994 kroner. (SSBs statistikk over gjennomsnittlig månedsfortjeneste (kroner) for heltidsansatte arbeidstakere etter kjønn)

Dette er en uakseptabel utvikling. Uakseptabel for de kvinner som er ofre for manglende likelønn, men også uakseptabel for samfunnet. Ulik verdsetting av kvinnelig og mannlig arbeidskraft er et viktig hinder for likestilling mellom kjønnene og det bidrar til å opprettholde en kjønnstradisjonell arbeidsdeling mellom kvinner og menn både hjemme og i arbeidslivet. Menn forblir hovedforsørger og kvinner forblir omsorgsperson. Selv Aftenposten rykker ut på lederplass og krever likestilling: 'Økende lønnsforskjeller er helt feil signal å sende ut i det offentlige rom.'

Da likelønnsbestemmelsen ble skjerpet i 2002 var det med et uttalt ønske fra lovgiver om at Likestillingsombudet skulle bli 'nedrent av likelønnssaker'. Det har ikke skjedd. Klager på ulik lønn mellom kvinner og menn har alltid utgjort en liten del av Likestillingsombudets saksmengde, og lovendringen i 2002 har ikke endret på det forholdet. Særlig påfallende er fagbevegelsens fravær. Av i alt 59 likelønnssaker de siste tre årene, står LO bare for fire. I siste nummer av LO-Aktuelt gir likestillingsansvarlig Rita Lekang følgende forklaring: 'Vi ønsker ikke å bruke Ombudet og rettssystemet i forhold til tariffavtalene våre. Det er vår oppgave å rette opp svakhetene og det kan vi ikke overlate til lovverket.'

Det kan synes som en merkelig uttalelse. I andre sammenhenger er fagbevegelsen opptatt av at rettigheter skal lovfestes. Naturlig nok, lov går foran tariff. En lov gir de ansatte et sterkere vern enn en tariffbestemmelse. LO har eksempelvis vært svært opptatt av lovbestemmelsene om midlertidige ansettelser. Hvorfor er man da uinteressert i likelønnsbestemmelsen?Jeg tviler ikke på LOs intensjoner om å minske lønnsgapet mellom kvinner og menn. Derimot gir de manglende resultatene grunn til å stille spørsmål ved metodevalget.

Det er lett å snakke om at kvinner tjener for dårlig. Vanskeligere er det å peke ut hvem de skal tjene likt med. Eller sagt med andre ord, hvilke mannsdominerte grupper som ikke skal prioriteres. Skal lønnsgapet mellom kvinner og menn tettes, må nødvendigvis noen menn få mindre enn kvinnene. Forhandlingssystemet har ikke vist seg å være egnet til denne type utjevning.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er etter mitt syn den største likestillingsutfordringen i arbeidslivet. De årlige lønnsforhandlingene bidrar ikke til å tette igjen lønnsgapet mellom kvinner og menn, men til å stadfeste lønnsforskjellene. Skal vi nå målet om likelønn må fagbevegelsen ta et større ansvar.

Min påstand er at likelønn ikke er mulig å oppnå så lenge vi har det systemet for lønnsdannelse som vi har. Rett og slett fordi målet om likelønn står i direkte konflikt med kravet om at konkurranseutsatt industri, det vil si manndominerte yrkesgrupper, skal være lønnsledende. Dermed blir det menn som legger føringene i lønnsoppgjørene og menn som er normen.

I boken 'Menn imellom' av Hege Skjeie og Mari Teigen, som er en del av regjeringens makt- og demokratiutredning, konkluderer forskerne med at forhandlingssystemet er til hinder for likelønn: 'Det tradisjonelle norske inntektspolitiske regimet har vært basert på et sett av institusjonelle forhandlingsmekanismer og forhandlingsnormer som systematisk favoriserte en mannlig industriarbeidermodell '.

LO-leder Gerd-Liv Valla likte dårlig konklusjonene da de ble presentert, og slo raskt fast at maktutrederne ikke visste hva de snakket om. Jeg har imidlertid merket meg at tonen fra fagforeningsledere utenfor LO-familien er en annen: 'Det er slik jeg ser det ikke mulig å løse likelønnsproblemet innenfor forhandlingsmodellen. Frontfagsmodellen har sementert forskjellene gjennom 90-årene,, var sykepleierleder Bente G. H. Slaattens kommentar til maktutrederne.

Massiv kritikk utenfra kombinert med manglende resultater får mange til å innta en mer selvkritisk og ydmyk holdning til egne løsninger og prestasjoner. Det gjelder ikke LO. Lekangs utsagn tyder på at man fortsatt har stor tro på forhandlingsretten som eneste vei til likelønn.

Jeg tror fagbevegelsen må ta virkeligheten innover seg på en annen måte enn man har gjort hittil. For det første må man vurdere tariffsystemet med et kritisk blikk. Andre yrkesgrupper enn den mannsdominerte delen av industrien må få slippe til i førersetet. For det andre bør fagbevegelsen vurdere alternative arenaer for likelønnsarbeidet.

Er så likestillingsloven et egnet virkemiddel for likelønn? Svaret er antakelig ja. Loven ble skjerpet i fjor nettopp for at den skulle bli et mer egnet virkemiddel i kampen for likelønn. Men hvis lovverket skal ha noen betydning må det selvfølgelig tas i bruk. Det forutsetter at fagbevegelsen er mer aktiv på likelønnsområdet. Innsats over tid er det som former rettsutviklingen.

Hvorfor er LO uvillige til å ta i bruk lovverket i kampen for likelønn? Frykter LO at en mer aktiv bruk av lovverket vil svekke tarifforhandlingenes betydning for lønnsdannelsen i Norge? Og i så fall, er det et problem?

Man skal ikke undervurdere forhandlingsrettens betydning for LOs makt og innflytelse i det norske samfunn. Lønnsoppgjøret er ikke bare viktig for den enkeltes lommebok, men har innvirkning på hele landets økonomi. Det gir LO en makt som de vet å benytte. Også på helt andre områder enn lønnsdannelse. Det så vi sist da Viktor Norman forsøkte å lempe på bestemmelsene om midlertidige ansettelser. Trusselen om å bryte det inntektspolitiske samarbeidet var effektiv.

Jeg tror LOs manglende vilje til å ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler i likelønnsarbeidet ligger nettopp her. Alternativer til forhandlingsmodellen vil kunne true LOs eget maktgrunnlag. På den annen side vil maktgrunnlaget forvitre dersom forhandlingsmodellens legitimitet forsvinner.

For de kvinnelige medlemmene ville det utvilsomt være en fordel om fagbevegelsen i dette spørsmålet lar hensynet til egen posisjon vike til fordel for å skape resultater til beste for medlemmene. Flertallet av LO-medlemmene er faktisk kvinner.

Vi ønsker alle å leve i et samfunn der kvinners og menns evner, innsats og bidag verdsettes like høyt. Spørsmålet er hvor lenge kvinner vil overlate likelønnskampen til fagbevegelsen.