Besværlig med, men umulig uten

Hittil har vi vært i god tro, de fleste av oss. Vi har trodd at velstanden vår var sikret fra vugge til grav. Noen av oss har, når vi har snakket sammen, sett for oss en rosenrødvinsrød alderdom med cognac til kaffen. Ikke tale om at vi skal tilbringe våre siste år med slange ut av tisseluren på et sykehjem hvor institusjonens rutiner bestemmer at vi skal stå opp klokken syv og gå til sengs klokken seks på ettermiddagen. Vi skal leve lenge vi, men gammel skal vi aldri bli, som Halvdan Sivertsen synger.

At vi kan komme til

å tilbringe våre siste år i en tilstand av mental vektløshet, ribbet for ethvert språk, enhver evne til å formulere våre individuelle ønsker og uten å kjenne igjen selv våre nærmeste er oss fullstendig uvirkelig. At vi, om vi skulle bli så heldige å holde oss noenlunde friske, kan komme til å sitte tilbake som blakke minstepensjonister uten penger selv til en halv rødvin, er i alle fall helt utenkelig. Alderdommen fortoner seg, med avstandens mangel på realisme, som et paradis med langtidsferie under en sydlig sol, modne damer og vin, alt betalt gjennom et langt og vellykket arbeidsliv.

Lever vi dessuten

ikke i verdens rikeste stat? I verdens beste velferdsnasjon? Har vi ikke betalt vår skjerv? Skal vi ikke få ut det vi rettmessig har krav på? Nei, sier Sigbjørn Johnsen, den lett aldrende tidligere finansminister og leder av pensjonskommisjonen. Han som gikk fra Storting og regjering i uvanlig ung alder for å tilbringe første del av en altfor tidlig alderdom i stillingen som fylkesmann i Hedmark. Vi har ikke råd, sier han. Det er altfor få som betaler inn til et system hvor altfor mange har altfor høye krav altfor lenge.

Der har han helt rett

. Regjeringen gir skattelette, og da kan det aldri bli nok penger, heller ikke til pensjonistene. Vi er i ferd med å forlate omfordelingssamfunnet, samfunnet hvor man yter etter evne og derfor kan motta etter behov. Bare skatteletten hvert år under Bondevik kunne gitt 10 milliarder mer til folketrygdsystemet hvert eneste år. Vi er på full fart inn i Elkjøp-samfunnet hvor vi må følge med på tilbudsannonsene for å kunne sikre oss også når vi blir gamle. Jeg ser at Kjell Bjørndalen nå krever bedriftspensjoner for alle. Ære være ham for det, men det blir en tøff kamp, og tillegget til folketrygden vil ikke bli stort om han lykkes. Per-Kristian Foss og Erna Solberg har, under Bondeviks vinger endret samfunnet. De har holdt hva de har lovet. Ubønnhørlig privatiseres vi alle smått om senn, og det er naivt å tro et en ny regjering etter 2005 skal kunne endre dette. Den måtte i så fall gå til Stortinget med store skatteskjerpelser. Det er det ingen grunn til å tro at verken Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg vil om de skulle komme i posisjon.

Om det finnes noen

under 50 som leser dette, tenk etter hva du nå slipper av utgifter som følge av rentenedsettelsen. Kjøp ikke større fjernsyn eller en større bil som taper seg i verdi fortere enn sentralbanksjefen endrer lånebetingelsene. Kjøp deg forsikring for alderdommen. Da sikrer du fremtiden selv om sentralbanksjefen ikke får noe oppsving i forbruket. Som et pluss bidrar vi da også til et fortsatt lavt rentenivå. Pensjon er vanskelig, men umulig er den bare dersom den er for lav.