Blir 2004 året da solidariteten forsvinner?

Pensjonsdebatten blir den store testen på hvilke verdier vi ønsker skal prege utviklingen av det norske samfunnet. Pensjonskommisjonens leder Sigbjørn Johnsen har reist landet rundt og innledet om kommisjonens arbeid. Hans hovedbudskap er at det ikke bare handler om pensjoner, men like mye om vi skal videreføre vår solidariske samfunnsmodell. Ikke alt kommisjonen vil forslå virker like solidarisk. En eventuell endring av besteårsregelen som sørger for at folketrygden blir regnet ut fra dine tjue beste år i arbeidslivet, vil ramme deltidsarbeidende kvinner hardt. Den største utfordringen for fagbevegelsen blir å redde de offentlige tjenestepensjonene. Allerede ved vårens tariffoppgjør kan det framstå som forhandlingenes vanskeligste nøtt. Statsråd Victor D. Norman er blant dem som over lang tid har argumentert for å harmonisere pensjonssystemene i privat og offentlig sektor. Dette er også ett av de klare politiske målene som kommer fram i stortingsmeldingen 'Et velfungerende arbeidsmarked' som ble presentert før jul. Harmonisering innebærer i høyreterminologi en svekkelse av de offentlige tjenestepensjonene. For LO er det uaktuelt å gå med på noe slikt. Fagbevegelsens mål er at de 8- 900 000 ansatte i privat sektor som mangler tjenestepensjon, skal få tilsvarende ordninger som de offentlig ansatte har. Og forbundene i privat sektor er villige til å bruke tariffoppgjørene for å sikre sine medlemmer gode tjenestepensjoner. Ansatte i stat og kommune har i dag like usikre arbeidsvilkår som kollegene i private virksomheter. I tillegg har de et lønnsnivå som på mange områder er lavere enn i tilsvarende private jobber. Gode pensjonsvilkår er ett av de få fortrinnene offentlig sektor har i konkurranse om arbeidskraften. Og det er verdt å ha med seg at dagens ordninger er en integrert del av offentlig ansattes avtalefestede lønns- og arbeidsvilkår. Kutt i pensjonene til offentlige ansatte tilsvarer slik sett krav om lønnskutt i private sektor.

Sterke økonomisk krefter arbeider nå for å få et pensjonssystem som i stor grad bygger på private løsninger. Den tidligere Høyre-statsråden Arne Skauge leder i dag Finansnæringens Hovedorganisasjon. Til Aftenposten uttrykker han dyp bekymring for at de kommuneansatte undergraver sine arbeidsplasser ved å holde faste på tjenestepensjonene sine. Skauge frykter at det vil føre til økt privatisering og konkurranseutsetting av kommunale arbeidsplasser. Og han mener at LO-leder Gerd-Liv Valla ikke ivaretar LO-medlemmenes interesser. Ingen skal derimot beskylde Høyre-mannen Skauge for ikke å tenke på sine egne medlemmer i finansnæringen som nå ser muligheten til milliard-profitt dersom de klarer å få kloen i framtidas pensjoner. Skauges utspill i Aftenposten er bare begynnelsen på en beinhard strid om framtidas pensjonssystem. En debatt basert på ideologi og politikk skal vi hilse velkommen. Men ikke minst norske medier bør kikke debattantene i kortene. For noen vil økonomisk profitt være viktigere enn kvaliteten på framtidas pensjonssystem. Det vil de neppe si.

Og det liten tvil om at kapitalen i dag har et overtak på solidariteten. Det er i stor grad regjeringens Høyre-statsråder som legger premissene for den politiske debatten. Det ideologiske budskapet er økt fleksibilitet på arbeidsgivers og markedets premisser. Alle regninger skal sendes til arbeidsfolk i form av et tøffere arbeidsliv. Regningen er krydret med et budskap om at du klarer deg best på egen hånd. Sterke lover og kollektive avtaler er bare en hindring for dine muligheter til en suksessfull karriere. Dette harmonerer godt med en utvikling over flere ti-år hvor det private forbruket øker langt mer enn det offentlige. Hvert eneste år har det private forbruket i gjennomsnitt vokst nesten dobbelt så mye som det offentlige. Stadig flere får muligheten til å kjøpe private tjenester når de opplever at den offentlige skolen eller det offentlige velferdssystemet ikke er godt nok. Dette har vært en politisk villet utvikling uavhengig av fargen på regjeringene.

Det norske velferdssamfunnet og arbeidslivet er en suksess på alle områder. Både velferdsnivået og vår livskvalitet er i verdenstoppen. Offentlig sektor blir betraktet som et konkurransefortrinn av norsk næringsliv. Vi har et lov- og avtaleverk som sørger for at arbeidslivet både er godt og fleksibelt. Det er ikke den enkelte arbeidsgiver som marsjerer i demonstrasjonstog for økt fleksibilitet. Det ropet kommer fra ideologiske økonomer og høyrepolitikere. Og fagbevegelsen går i front for utvikling av arbeidsplassene enten det er i industrien eller i offentlig sektor. Sysselsettingsnivået er høyt. Selv Folketrygden som system er en suksess. Og dagens debatt ville det neppe vært grobunn for dersom politikerne hadde vært voksne og ivaretatt de forpliktelsene som lå i vedtakene da Folketrygden ble vedtatt og videreutviklet. Krydrer vi dette med gode lønninger og et skattenivå som er langt fra Europa-toppen, er det vanskelig å forstå hva som er dramatisk galt.

Derfor står vi

overfor en ideologisk verdidebatt etter innstillingene fra Pensjonskommisjonen 13. januar og Arbeidslivlovutvalget 5. februar. Det er ingenting ved det norske samfunnssystemet som ikke fungerer, så sant vi er villige til å finansiere det gjennom skatter og avgifter. En nesten-finansiering og en manglende politisk vilje til å prioritere, er derimot ikke godt nok. En nesten god nok skole er like lite tilfredsstillende som en nesten vellykket hjerteoperasjon. Og det er der vi er i dag.