Bortenfor vest og bakenfor øst

Østen er fare, trussel og kaos Vesten er fornuft, opplysning og sivilisasjon

Ingen kan ha unngått å legge merke til hvordan Østen står for fare og trussel om det så er snakk om Østen som det tradisjonelle Orienten, eller Russland og de arabiske landa gjennom tidene. Mennesker har alltid delt inn verden i ekte eller innbilte særtrekk og når noe sies mange nok ganger blir det en sannhet. Historien er lang for hva som har blitt sagt.

Ta for eksempel dette utsagnet fra en tale i Underhuset i 1910 der Balfour, et langvarig medlem av parlamentet, rettferdiggjør nødvendigheten av britisk okkupasjon av Egypt:

”Erobrer har etterfulgt erobrer, ett overherredømme har fulgt etter et annet; men aldri i alle disse skjebnens revolusjoner har dere sett en av disse nasjonene på egen hånd grunnlegge det vi, fra et vestlig synspunkt, vil kalle selvstyre. Det er et faktum. (¿) Er det bra for disse viktige nasjonene – jeg innrømmer at de er viktige – at dette eneveldige styret skal utøves av oss? Jeg synes at de under dette styret har det mye bedre enn de har hatt det noensinne tidligere i verdenshistorien, og at dette ikke bare er til deres fordel, men til hele den siviliserte Vestens fordel. Vi er ikke bare i Egypt for egypternes skyld, selv om vi er der for deres skyld; vi er der også for Europa i sin alminnelighet. ”

På samme måte argumenterer USA i dag. De er ikke bare i Irak for irakernes skyld, men for verden. Vår nasjon er forpliktet av det historiske, langsiktige mål om å gjøre slutt på tyranniet i verden, har Bush gjentatt i sine taler. Men om Irak hadde vært verdens største eksportør av bananer (og helt uten olje) ville det ganske sikkert ikke ha vært noen krig.

”Hver eneste stormakt har i sin offisielle diskurs sagt at den ikke er som alle de andre, at omstendighetene er spesielle, at den er ute etter å opplyse, sivilisere, bringe orden og demokrati, og at den bruker makt som siste utvei. Enda tristere er det at det finnes et helt kor av intellektuelle som er villige til å si beroligende ord om godhjertede og altruistiske stormakter, som om man ikke skulle tro på den ødeleggelse, elendighet og død som er skapt av den siste mission civilizatrice, og som man beviselig kan se med egne øyne.” Edward W. Said i 2003-forordet i hans bok Orientalismen, første gang utgitt i 1978.

Under Operation Enduring Freedom er to av tre irakere uten tilgang på reint drikkevann. En av tre, altså åtte millioner irakere, er avhengige av nødhjelp for å overleve. Og ifølge UNHCR er 4,2 millioner irakere på flukt, de fleste i sitt eget land. Krigen pågår under dekke av å skulle bekjempe terror, men er isteden med på å spre terror og frykt.

Orientalisme er en tankeretning som kan forstås som en vestlig måte å dominere, systematisere, restrukturere og få makt over ikke-vestlige land. Orientalismen har lange historiske røtter og når noe sies mange nok ganger etablerer det seg som en sannhet. Derfor er orientalisme det som gjør at man med letthet kan kritisere landa i Østen mens det er vanskeligere å kritisere Vesten.

Med kraft kritiserer vi Kina for deres brudd på menneskerettighetene, mens torturen USA bedriver, i fangeleirene på Guantanamo-basen, blir møtt med en labrere motstand. Hvem har i det hele tatt snakka om å boikotte USA for det faktum at de hever seg over Génevekonvensjonens regler om fangebehandling og med det bryter menneskerettighetene. Hvis noen skulle komme med et forslag om å boikotte USA, så ville de nok raskt ha blitt stempla som USA-fiendtlige og kanskje også fått et lite kommuniststempel på seg, og da er de jo plassert – i Østen. Men nå veit jeg ikke om boikott alltid har en hensikt, og fra Beijing meldes det om at presset fra vestlige land har kasta bensin på bålet for den kinesiske nasjonalismen. Så kanskje er det heller sånn at møtesteder (f. eks OL) kan bety fruktbar utveksling av holdninger og på sikt få utviklingen i en mer humanistisk retning.

Målet må være å bygge ned muren mellom mennesker fra øst og vest, ikke å bygge den høyere. Og en uttalt hensikt med Edward W. Saids bok Orientalismen, er å komme forbi det å tenke regionene i Øst og Vest som hverandres kulturelle motpoler, men heller vise hvordan kulturene overlapper hverandre og hvordan vi bør arbeide for en verden hvor ulike kulturer kan samarbeide og krysses i mangfoldige møter.