De unge, lovende

En av de gamle gutta la fram en bunke regninger, toppet med fire meldinger fra ulike inkassobyråer. Han hadde hentet posten til sønnen, som hadde leid ut leiligheten og lagt ut på «verdensturne». Trekk av regninger og omadressering av post skulle visstnok være ordnet. Men den gang ei.

– Se her, sa han og la bunken med fakturaer på cafébordet. Bare fra ett selskap var det åtte - ti regninger, purringer og atter purringer. Den runden hadde kuliminert med et solid inkassokrav. Faren hadde sporenstreks satt seg i bevegelse og ringt rundt. Ytterligere inkassokrav ble avverget. Så var det et par regninger som skulle trekkes via nettbank, men hvor sønnen hadde passet på å sette en øvre grense bare noen kroner over det husleia lød på da han reiste ut en gang i fjor. Gode intensjoner, der, men senere kom husleieøkningen, og trekket ble stoppet fordi beløpet overskred grensen. Dermed måtte den brave far, som selvsagt ikke har annet å fordrive tiden med enn å være regnskapsfører for sønnen, trå til. Oppheve grenser, etterbetale regninger, ringe kundeservice. Spørre om betalte og ikke minst ubetalte regninger, og forhindre ytterligere inkassokrav. En oppvask som sparte sønnen for tusen kroner. Minst!!

Neste spørsmål ble hva vi skal gjøre med de uansvarlig unge, de som surfer rundt i verden mens vi andre jobber i gamlelandet?? Svaret lå ganske klart i dagen for oss som var unge på 70-tallet. Danne en støttekomite. Ikke for streikende arbeidere eller folk som kjemper for frigjøring i den tredje verden. Nei, for den som bekymringsløst flakser rundt i Asia, Latin-Amerika eller hvor det måtte være med sekken full av øl og godt humør. Noen må ta ansvar og hva er mer naturlig at vi i dessertgenerasjonen nå tar i et tak. Ikke for de gamle, men for de unge lovende!!