Demagogisk visvas

Både det at man i Norge kan være hjemme så lenge med nesten full lønn, og det at far har mulighet til å ta ut halvparten.

Det å trave rundt i huset nedlessa med bleier, tåteflasker og vonde, usukra, økologiske grøter (de siste er vraka til fordel for noen mindre økologisk, men langt mer velsmakende) får meg ikke til å føle meg det minst feminin. Riktignok har jeg begynt å snakke uforholdmessig mye om snørr og bæsj i sosiale lag, men det har da landets mannlige standup-komikere gjort i årevis.

Derimot er et slikt frivillig hjemmopphold godt egna til å gjøre meg rasende. Jentungen, som nå er blitt over ni måneder, altså en anseelig alder for en baby, har opplevd sin fars sinne for første gang. Og det var hverken da hun rydda i papirene mine eller beit meg til blods med nyerverva tenner det skjedde. Nei, det var da Jon Lilletun uttalte seg om Palestina-konflikten på ”Alltid nyheter”. Så lenge NRK ikke er i streik, står nyhetskanalen på hele dagen. Keiserinnen er ikke særlig interessert i å la far lese aviser, så radioen blir den viktigste kilden til informasjon om omverdenen.

Når jeg leser aviser, blar jeg stort sett fort forbi det jeg ikke orker å lese. Det vil si at alt utenom skandaler som inkluderer borgerlige (og en god dose ”røde”) politikere aldri blir lest. Etter ti år i partipolitikken vet jeg uansett godt hva de har tenkt å si, tenker jeg i mitt stille sinn, på jakt etter sportsider og kulturnytt.

Hører man derimot på radio, er det ingenting som redigeres bort. Og hører man på kanalen ”Alltid nyheter”, er ikke Norge større enn at man får med seg hvert minste krumspring norske politikere finner på. Jeg visste nok ikke helt hva de sa likevel. Tvert om, etter snart fire års pause fra rikspolitikken har jeg sminka sannheten langt mer progressiv enn den viser seg å være.

Det var under debatten om et eventuelt besøk fra Hamas at jeg mista beherskelsen og brølte til radioen. Jeg tok meg ikke en gang tid til å signalisere replikk, men ropte ”Det går da faen ikke an” til Lilletuns påstand om at det å ha kontakt med representanter for Palestinas lovlig valgte regjering var å ta stilling til konflikten for den ene parten (sic). ”Men den andre parten har jo politibeskytta ambassade i Parkveien,” fortsatte jeg, like høyrøsta. Jeg hadde nok heva meg til enda større høyder om ikke jentungen på armen hadde fått et så forskrekka uttrykk i fjeset før hun begynte å hyle, hun også.

Bare et par dager seinere skriker jeg til apparatet igjen. Denne gangen er det FrPs talsmann for et eller annet som uttaler seg om en streik. Jeg kan ikke huske hvilken, for skuespillet gjentok seg for hvert eneste lønnsoppgjør gjennom hele våren. Fremskrittet snakka med bekymring og indignasjon mot de streikende eller streiketrusselen. Det å streike blei konsekvent omtalt som ”å ta seg fri”. Og det var hverken ulovlige eller ville streiker det var snakk om, men det faste og avtalefesta norske hovedoppgjøret.

Dette, alt annet enn innestengte, raseriet retter seg sjølsagt mot herrene Lilletun og Fremskritt, men like mye mot journalistene og mediene som videreformidler dem. I stedet for å utfordre og gå i rette med politikere, blir mediene reine mikrofonstativer for demagoisk visvas. Tilfellet Lilletun er enkelt, å unnlate å spørre ham om hva i all verden han mener er å ta stilling til en part, så lenge Norge har samtaler med den andre parten ukentlig, er å undergrave de faktiske forhold. Videre bør det også være på sin plass å spørre ham og mange andre, inkludert vår egen utenriksminister, hva som er vitsen med å kreve demokratiske valg hvis man ikke har tenkt å forholde seg til dem flertallet velger.

I tilfellet FrP er det hele litt mer krevende. Det er sikkert herlig å ha Fremskrittet i studio når det er streik. Man får tydelige motsetninger og en spisset konflikt. Men å sitte og høre på hva Hr. Fremskritt mener om en spesiell streik, er som å diskutere åtselets kvalitet med gribber. Gribbene spiser alt bare det er dødt. Fremskrittet er prinsipielt og programfesta mot enhver streik. De er ikke mot flygelederne fordi de har streika for ofte, eller lærerne fordi kravene er urimelige eller det går utover elevene. De er mot streik. Punktum.

Slike ting skylder mediene å gjøre oppmerksom på før de formidler synspunktene politikerne gir uttrykk for. Akkurat som det vil være en vesentlig faktor å få med seg at undertegnede er med i et sosialistisk parti dersom jeg tilfeldigvis skulle komme til å uttale meg positivt om sosialisme en dag.

Politikk handler ikke bare om ulike meninger av lik verdi. Politikere må, som alle andre, forholde seg til en hel rekke fysiske, økonomiske og ikke minst logiske lover og regler. Erfaringen fra mitt djupdykk i ”Alltid nyheter” med barn på armen, tyder på at det ser ut til å være Big Brother-reglene som har overtatt. Høres det bra ut på direkten klipper vi det inn. Og dermed har jentungen blitt utsatt for verdens dumhet og sin fars sinne før hun har nådd barnehagealder. Forhåpentligvis blir det bedre etter hvert. Når hun har lært å lese, kan hun også bla over de verste sidene.