Det effektive demokratiet

Filosof Einar Øverenget skrev 6.august en kronikk i Dagens Næringsliv om demokrati og klima. Han refererer til en miljøbekymret biolog som blir stilt spørsmålet: «Hvis du må velge mellom demokratiet og miljøet, hva velger du?» Han tok ikke særlig betenkningstid. «Miljøet», svarte han kontant.

«Svaret er ganske åpenbart», hevdet biologen, «om vi ikke ivaretar miljøet og de biologiske betingelser for at menneskeheten fortsatt skal kunne ha opphold på jordkloden, betyr det fint lite om vi pleier demokratiet. Det vil ikke lenger være et folk her som kan utøve folkestyret.»

Øverenget drøfter dilemmaet og konkluderer: «Når det gjelder klimapolitikk kan det være at demokratiet som styreform ikke bare står i veien for en effektiv løsning på problemene, men i tillegg også kan være direkte årsak til dem. Kanskje det samme kan sies om terror og fattigdom?»

Rett nok føyer han til at demokrati har en egenverdi at individets frihet og autonomi er et gode i seg selv.

Blekingegatebanden var en dansk maoistgruppe. I over ti år var de Danmarks ledende ranere. Gang på gang satte de dansk rekord i ransutbytte. Pengene ble sendt til den palestinske organisasjonen PFLP. Det hele ble avsluttet med den danske versjonen av NOKAS-ranet der en ung politibetjent ble skutt og drept før jul i 1988.

Min interesse for Blekingegatebanden blir selvsagt forsterket av min bakgrunn som mangeårige medlem i m-l-bevegelsen. Siden jeg for et og et halvt år siden slukte bøkene om Blekingegatebanden, har jeg stilt spørsmålet: Hvordan kunne disse ungdommene som bare ville redde verden, havne opp som Danmarks fremste kriminelle?

Svaret på spørsmålet er blant annet sekterisme. De lukket døra for motforestillinger. Bare hvis du var inne, ble du innvidd. Motforestillinger var svik. Å legge spørsmålet om ran som en solidaritets aksjon for det palestinske folk, ut til en åpen demokratisk diskusjon, ville ikke bare vært umulig, det vil rett og slett være utenkelig. Demokratiet ville ikke gitt ideen en sjanse.

Ekstremismen overlever ikke frisk luft.

Et annet eksempel som fikk meg til å bråvåkne skjedde er omtrent fra samme tid som Blekingegatebanden ble arrestert. En tidsskriftartikkel fra Aral-sjøen viste fiskerlandsbyen som var blitt liggende flere mil fra sjøen fordi sjøen hadde sunket. Fiskebåter lå veltet på tørt land. Sovjet-myndighetenes voldsomme satsing på bomullsproduksjon hadde ført til kraftig overforbruk av vann. Mer vann rant ut av Aral-sjøen, enn inn.

Hadde dette vært mulig i et demokratisk samfunn? Kanskje. Men det hadde i alle fall vakt stor debatt. Selv i verdens best fungerende demokratier vil storsamfunnet av og til overkjøre mindretallet. Mindretallet har ikke veto, men de har rett til å bli hørt.

Men i et ikke-demokratisk samfunn vil sjansen for at motforestillingene kommer opp, være mye mindre. Mulighetene for feil beslutninger er enormt mye større i et system som overhører motforestillinger.

Er det mulig å tenke seg en ikke-demokratisk statsleder lede an i klimakampen? Er det ikke nettopp det folkelige engasjementet som legger press på statslederne?

Når filosofen sier: «Det er naivt å tro at opprettholdelsen av et demokrati og den optimale måten å løse samtidens problemer på alltid trekker i samme retning. Hvorfor skulle nå det være tilfelle?», så har han rett.

Men sjansen for at demokratiske beslutninger er riktige, er svært mye større enn om en diktator, et oligarki eller en nomenklatur skal fatte beslutningene. Motstanden og den politiske kampen om beslutningene, vil uansett gjøre at makta må skjerpe argumentene. Hvis politisk kamp blir forbudt og motstandere internert eller skutt, blir beslutningene dårligere.

Selv om den demokratiske beslutningen vil ta litt lenger tid, vil den sannsynligvis bli bedre.

Det viktigste spørsmålet er å få demokratiet til å fungere best mulig.