Det er dyrt å være fattig

Der er lov å drømme om et samfunn der ingen er fattige og alle har det bra på alle måter. Men det forblir vel en drøm – i alle fall om samfunnet skal virke etter de mønstre vi kjenner i dag? Det vil alltid være noen som faller utenfor mønstret og enten føler seg, eller faktisk er, fattige ut fra de målestokker vi måtte velge for sånt.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen inviterte i går til en høring om fattigdom. Der ble det sagt mye bra. Det skulle forresten bare mangle. Kamp mot fattigdom SKAL tas alvorlig.

Et viktig budskap på gårsdagens høring var alle de tusener av ildsjeler som enten i offentlig tjeneste eller på frivillig eller ideell basis prøver å få de ”utenfor” inn i varmen på en eller annen måte. Det være seg via jobbsøkerkurs, norskopplæring, jobbtrening eller andre tiltak. Å se trygde- og sosialytelser i sammenheng i et nettverk av kreative løsninger på veien fram mot lønnet arbeid i en eller annen form, er også et svært meningsfullt virke.

Problemet er bare at det alltid vil finnes noen som av en eller annen grunn er klin umulige å tilpasse et arbeidsliv av det slaget vi omgir oss av. Noen lar seg rett og slett ikke avruse, fordi livet har gjort dem avhengige av rusen for alltid. Noen er kronisk syke og blir aldri kurert. Å finne arbeidsoppgaver som er meningsfulle kan blir en helt uoverkommelig oppgave for både den rusede og syke, arbeidsgiveren og samfunnet for øvrig. Da hjelper ikke all verden av inkluderende arbeidsliv.

Kriminelle, som etter mange års soning vil prøve å forberede seg på et ”normalt” liv, er en egen utfordring i seg selv. En annen økende gruppe som må tas alvorlig før de havner i fattigdomskøen er ungdom som dropper ut av skolen. De skaffer seg sjøl på kort tid en garantert plass i køen av fattige.

Fattigdom gjelder i hovedsak penger. Slik vi har innrettet oss, med trygde- og sosialytelser på nivåer som i mange tilfelle inviterer til økonomisk fattigdom når det får vare lenge nok, er en solid bremsekloss for kampen mot fattigdom. Tryglende om hjelp - med lua i hånda – vil mange føle seg fattige uansett. Også sosialt. Offentlige budsjetter som skal takle alle de utfordringer fattigdommen gir, krever store uttellinger og er den smale flaskehalsen alle må kjempe seg igjennom som vil noe i dette arbeidet.

Forslaget om å innføre en ”borgerlønn” som skal sikre at ingen blir fattige uansett hvordan de steller seg ellers i livet, er neppe noen god løsning. Å ”stå opp om morran” er alene heller ikke nok. Da får vi heller sette vår lit til at den samordningen av etater som trer i kraft fra sommeren, der aetat og trygd i fellesskap skal finne snarveier ut av fattigdommen, gir resultater alle kan være bekjent av.

Det gir en dårlig føling med et demokrati å havne i en situasjon der du verken kjenner eller er i stand til å kjempe for de rettigheter du faktisk har krav på. Å miste fokus på å hjelpe dem som havner der, er uansett ikke bra. Derfor blir kampen mot fattigdom etter all sannsynlighet en evig kamp mot klokka – og helt sikkert et tema for mange framtidige høringer.