Det fins ingen snarvei...

De fleste av mine kolleger har passert LOs grense for ungdomsæraen – 35 år. Vi har barn som er kommet i student- og ekstrajobbfasen. Og vi håper og tror at de har forstått verdien av å være med i fagbevegelsen. Faktisk har flere av disse unge håpefulle prøvd å bli medlem i LO – gjennom et eller annet forbund. Men det har vært vanskeligere enn man skulle tro. Ingen av dem har lykkes. Enten vil ikke forbundet ha dem, eller de krangler om hvor de skal være medlem, eller ungdommene har sluttet, før forbundet har fått ut finger’n.

Hvordan skal LO klare å rekruttere nye medlemmer til sin organisasjon, når det er så vanskelig å få det til? Du skal være sterkt motivert, svært sta og bestemt, dersom du er 20 år og med ekstrajobb, for å oppnå medlemskap i denne eksklusive klubben.

Det var vel ikke det som var meningen?

LO har 100 000 ungdommer i sine rekker - i de forskjellige forbundene. Og det varierer stort mellom forbundene, hvordan de jobber for å få ungdom til å fatte interesse for hva de driver med.

Du fanger vanligvis ikke ungdoms interesse med å fortelle dem om hvor gode forsikringer de kan få gjennom LO Favør. Å bli med i fagbevegelsen handler om fellesskap, solidaritet, kampen for å beholde de rettighetene som de før oss har slitt for å oppnå. Vis dem at det nytter å stå sammen. At hvis du får problemer, er det hjelp å få. Men da er det enda viktigere at den hjelpen finnes der, at det du sier er sant. Uten den, mister fagbevegelsen både de potensielle – og medlemmenes, tillit.

Du må opp av stolen, ut og snakke med dem. Og de må skoleres. Gjør dem trygge på hva det handler om, og hva vi kjemper for.

På verdens største Ikea, i Stockholm, har gutta veggen full av kursbevis. De snakker om at de må kunne sine ting for å møte motparten. Og alle skal skoleres. Sammen er de sterke. De bruker mye av tida si på å gå rundt å bli kjent med de ansatte. Snakke med dem. Vise dem at de bryr seg, og de gjør noe når det oppstår problemer. Det er det det handler om. Og de får stadig flere medlemmer, mens medlemstallet raser rundt dem. Det finnes ingen snarvei.

Landets største organisasjon, LO, burde ha både ressurser og vilje til å få på beina et system som fungerer slik at ungdom lett kan melde seg inn. Dersom studentmedlemskapet er forbundsløst, kan de finne sin plass når de får en permanent jobb. Det burde være like enkelt som å bestille billetter på nett. LO og forbundene kan gå sammen om å finansiere en slik ordning. De har alt å tape på å la være. Når forbundene sier de bare vil bruke penger på egne medlemmer, tar de feil. Det er LO-fellesskapet som gjør dem sterke. Et medlem til hvilket som helst forbund, er med på å bygge denne styrken. Har de råd til å la være?

Ungdom setter pris på å bli tatt på alvor. Bety noe. Gi dem muligheten, og du skal se de griper den.

sissel@lo-media.no

LO-Aktuelt nr. 1-2008