Det ufattelige
”Det var en gang, langt av sted i Europa, bakom syv fjell og syv elver, at det lå et vakkert land som het Jugoslavia. Folket der tilhørte seks forskjellige nasjoner, de hadde tre forskjellige religioner og snakket seks forskjellige språk. De var kroater, serbere, slovenere, makedonere, montenegrinere og muslimer, men likevel arbeidet de sammen, gikk på skole sammen, giftet seg med hverandre og levde ganske harmonisk i femogførti år.”
Annonse
JOBB
Slik innleder Slavenka Drakuli sin lille men rystende bok ”Ikke en flue fortred”.
- Jeg var interessert i å skrive denne boken av én enkelt grunn: siden det ikke kan benektes at krigsforbrytelser ble begått, ville jeg finne ut hva slags mennesker det var som begikk dem. Hvem var de? Vanlige mennesker som deg eller meg, eller monstre?
Hun skildrer derfor enkeltmennesker bak de grufulle handlingene, deres oppvekst, sivile liv og familieforhold. Og vegen fram mot overgrepene. Konklusjonen hun trekker er lite beroligende: - Hvis vanlige mennesker har begått krigsforbrytelser, betyr det at hvem som helst av oss kan gjøre det. Nå forstår du hvorfor det er så enkelt og bekvemt å akseptere at krigsforbrytere er monstre, i stedet for å si seg enig med Ervin Staub i at ”ondskap som oppstår av vanlig tenkning og blir begått av vanlige mennesker er normen, ikke unntaket.”
Annonse
sym
Slavenka Drakulic” Ikke en flue fortred”Humanist Forlag Oversatt av Hilde Sophie Plau
