Dypdykk i fabrikken

”Samfunnets

medlemmer finner ikke lenger sin identitet i hva de produserer, men i hva de konsumerer. Man shopper seg til en identitet. Det er ikke lenger på arbeidsplassen at den sosiale identiteten bygges opp. Den rollen som arbeidet en gang fylte, er nå blitt overtatt av ferdighetene som forbruker”, antyder forfatterne av boka "Fabrikken – en kultur- og idéhistorisk syntese".Industriarbeideren og fabrikkens betydning for arbeidebevegelsens vekst og makt, står det ingenting om i boka. Og det har da heller ikke vært forfatternes målsetting. Først og fremst er det en bok om fabrikkens idéhistorie. Hvordan har fabrikken formet vår idéverden, påvirket kunst og kultur og vår forståelse av samfunnet og oss selv?

”For fabrikken

hører hjemme i det moderne samfunnets mest sentrale tankegods. Det vi kaller ”fabrikk”, er ikke et utelukkende fysisk objekt, et materielt historisk faktum som lar seg beskrive og forklare i teknologiske økonomiske eller sosiologiske termer. Den moderne industriverden har vært en fabrikk-kultur hvor fabrikken også har fungert som leverandører av begreper, bilder, ideer og ikke minst verdier. Disse har tjent til å beskrive, forklare og forstå forhold som også ligger utenfor det som har med selve produksjonen av varer å gjøre. Vår forkjærlighet for å omtale vårt eget samfunnssystem som ”industrisamfunnet” viser i hvilket omfang vår kulturelle og sosiale identitet er knyttet til industriproduksjonen. Slik har fabrikken blitt en sentral kulturell referanse. Ikke bare har den tjent som en nyttig og hyppig anvendt metafor i de mest forskjellige sammenhenger; den har rett og slett fungert som en forklaringsnøkkel, som ideal og prinsipp; ja, den brukes rett og slett ”til å tenke med,” fastslåes det i boka.

Men når

startet det, hvor var den første fabrikken?Selve ordet har latinske røtter – facere som betyr gjøre, utarbeide eller forme. Fabrica - var romernes navn på verkstedet til en faber, en håndverker. Både på fransk og tysk ble ordet brukt i betydningen av en bygning hvor man produserer varer. Henry Fords fabrikker hvor bilene blir produsert på samlebånd, er det bildet de fleste av oss har av den første moderne fabrikken. Men det hele startet med Napoleonskrigene og etableringen av en folkehær som trengte standarisert utstyr. Blant annet ønsket man et våpen som lett kunne vedlikeholdes og som hadde deler som kunne skiftes. Utfordringen ble løst av amerikaneren Eli Whitney som i 1799 delte våpenet opp i komponenter som kunne bygges separat for deretter å bli satt sammen. Ufaglærte arbeidere kunne trenes til å lage de enkelte delene ut fra standariserte maler, mens andre satte sammen våpenet til en helhet. Tidligere var det håndverkeren som produserte hele våpenet med deler som var fint tilpasset hverandre. Whitneys løsning ble forløperen til det som senere utviklet seg til Henry Fords bilfabrikker. Millioner av like biler ble produsert etter samlebåndsprinsippet hvor arbeiderne utførte sine enkle, små arbeidsoperasjoner. Det hele styrt og organisert ut fra militære hierarkiske modeller.

Boken Fabrikken

er blitt noe langt mer enn en beskrivelse av fabrikken som et sted hvor det produseres varer. Forfatterne gir leseren et skikkelig dypdykk i maskinens historie og vi blir tatt med til rennessansetidens verksteder, hvor selv kunsten ble produksjon oppdelt i enklere arbeidsoppgaver. Fabrikken i bilder og på plakater er en naturlig fortsettelse på reisen. Ett eksempel er den velkjente valgkampplakaten til Arbeiderpartiet; et menneske i profil som løfter et rødt flagg vaiende over fabrikken og et skip på veg inn mot havna. Vi får også eksempler på fabrikken som motiv for malere. Som Rolf Grovens kontrast til det nasjonalromantiske verket Bruderferden i Hardanger – ”Oljemaleri. Fritt etter Tidemand og Gude”. Fabrikken og arkitektur og fabrikken i musikken er andre stoppesteder på den mer kulturelle delen av ferden.

Fabrikken

og de geografiske stedene blir også behørlig omtalt, som Ruhr, Høyanger og ikke minst de flytende hvalkokeriene.I følge forfatterne prøver de å skape en forståelse av fabrikken som noe mer enn en sosial institusjon og produksjonsenhet. Fabrikken er også et kulturelt element, som det er knyttet en rekke begreper og forestillinger til. Er dette så en avsluttet epoke? Er vi bare forbrukere og ikke lenger produsenter? Kort og brutalt: Er fabrikkens æra i ferd med å bli avsluttet etter drøye to hundre år? Nei, er svaret. - Men fabrikken er ikke lenger den sentrale produsenten av diskurs og virkelighet i den vestlige verden. Det vi noe nølende vil kalle postindustrialismens utfordring, ligger ikke bare i utflaggingen av arbeidsplasser og i årelating av industriproletariatet, men også å etablere tankekategorier som gjør oss i stand til å orientere oss som sosiale eksistenser, mener Håkon With Andersen, Terje Borgersen, Thomas Brandt, Knut Ove Eliassen, Olav Svein Stugu og Audun Øfsti som står bak det mangfoldige og utfordrende verket på nesten 700 sider.