Einar Førde - hvem var han?

Kanskje begge skikkelser kunne være dekkende for denne merkelige, politisk geniale vestlendingen som utvilsomt så på seg selv som en samfunnsbygger, på linje med Einar Gerhardsen. Forstod vi som stod ham nærere eller fjernere, i tiden, hva som skulte seg under overflaten hos denne filosofisk og pragmatisk anlagte politiker. Han var filosofisk fordi han søkte helst opp de store linjer i samfunnsutviklingen, og overlot til andre å ta seg av detaljene. Han var pragmatiker fordi hans filosofi alltid tok utgangspunkt i de forhold som eksisterte – samtidig som det utopiske i hans tanker alltid var til stede.

Var de mange utsagn om hans mål innenfor politikken (statsråd, kringkastingssjef og etter hvert statsminister og leder for landets største parti, troverdige?

Var han en ideolog eller var han den klassiske pragmatiker? Var han lojal eller var han en slange som når som helst kunne hogge til når det passet i hans eget spill?

Var han en radikaler eller var hans tilpasningsdyktighet hans viktigste varemerke.

Han var alt dette og mye mer.

Men kjente noen Einar Førde?

Jeg hadde adgang til hans kontor i Stortinget og til hans statsrådskontor(ikke ofte), men lærte ham aldri å kjenne.

Nettopp fordi jeg bare hadde rent periferisk viten om denne særegne politiker, er det spennende lesing å gå gjennom de to biografier som nå foreligger:

Frank Rossaviks ”Stikk i strid” og Tor Obrestads ”Einar Førde. En biografi”.

Den første vil bli en klassiker innenfor politiske biografier, mens den andre først og fremst er båret fram av et langt vennskap.

Men det er ikke min sak å lage et oppsett til en ny og annen biografi om Førde. Spørsmålet er om disse bøkene bringer oss nærmere sfinksen fra Høyanger?

Mitt svar er et absolutt JA. Og da har forfatterne mestret sin oppgave.

Det må være noe av det vanskeligste man kan gi seg inn på – å søke å trenge gjennom de ytre skall som alltid vil omgi et menneske – politiker eller ikke – og så presentere resultatet av et slikt forskningsarbeid for publikum.

Det moralske krav som må reises til en biograf kan meget vel komme på kollisjonskurs med de krav en historiker står overfor i en slik sammenheng. For historikere er begge forfatterne.

Og de han mestret sin oppgave ypperlig. Noe som ikke minst kommer fram i fortellingen om Førdes samlivsformer. Det er beklagelig at visse aviser har gjort dette til et vesentlig poeng i omtalen av bøkene. Det kan diskuteres hvor mye som skal tas med selv av en offentlig persons private liv. Men i dette tilfelle har forfatterne aldri forsøkt å være spekulative i sine beretninger.

Les begge bøkene – de utfyller hverandre og vil gi deg en forståelse av et menneske som aldri nådde sitt store mål: leder av landets dominerende parti og statsminister. Men som hele livet VAR SEG SELV.