Eksfange i indre eksil

På overflaten er Tunisia det solrike, moderne turistlandet der kvinner kan gå med bar mage i hovedgatene og moderne kommunikasjon er en del av hverdagen. På flyplassen møter reisende store plakater om at landet skal være vertskap for WSIS – et FN-støttet verdenstoppmøte om informasjonssamfunnet. Der skal representanter for mange av verdens land drøfte utviklingen av Internett. Opposisjonen finner det uanstendig og ironisk, fordi deres nettsteder blir blokkert og organisasjonene forfulgt og trakassert.

Internett forbudt Når Abdallah Zouari vil besøke en Internett-kafe, møter han muskuløse menn som nekter ham adgang til nettet. Straffen hans er ikke over. Han blir overvåket 24 timer i døgnet, der han bor på nåde hos svogeren, fem hundre kilometer fra sin egen familie, fra barna som alle studerer i hovedstaden. Han tar imot gjester på baksiden av huset, mer skjermet fra de sivilkledde, serverer saft og småkaker. Selv drikker han bare vann, for han sultesteiker på niende dagen mot trakassering og tilleggsstraff.

- Jeg satt sju år i enecelle. I sju år så jeg ingen andre fanger.

Han slapp ut av fengselet i 2002. Da hadde han sonet en dom på elleve års fengsel og ble nå underlagt fem år med ”administrativ kontroll”, der han må oppholde seg i Zarzis. Myndighetene arresterte ham fordi han skrev for den islamistiske ukeavisen Al Fajr. Han hadde blant annet kritisert Tunisias militærdomstoler. Ironisk nok ble han selv dømt av en av disse for å ”tilhøre en illegal organisasjon og for å ville endre statsformen”. Han ble igjen arrestert og dømt til ni måneders fengsel i 2003 for å ha krenket den ”administrative kontrollen” – etter at han og tre menneskerettighetsadvokater hadde besøkt et marked om lag 40 kilometer fra landsbyen der han bor.

Fengselsmuseum - Jeg er en person med svært gode kunnskaper om fengselsvesenet, sier Zouari mens han guider gjestene i sitt improviserte museum. I et leirhus har han rigget til en utstilling av gjenstander han og medfangene produserte for å få et mer verdig liv i fengselet. Gamle aviser ble brettet til vifter for å gjøre de heteste dagene mer levelige. Sigarettesker ble til små apparater der de med hjelp av en lysestump kunne varme seg en kopp te. En større anordning kunne varme middagen. – Vi fikk bare to måltider pr dag, det siste i firetiden, så vi trengte denne lille ovnen, sier han og viser til en blikkboks over noen bomullsveker de fikk tak i via fengselsykehuset. Flaskekorker ble til Damm-spill. Av plaststrie fra melsekker lagde de sinnrike ryggskrubber, innsiden av en blikkboks ble barberspeil. I ledige stunder heklet de tøfler og hansker som var gode å ha om vinteren, heklenålen laget de ved å file ned en vanlig skje.

Abdallah Zouari humrer svakt og morer seg over gjestenes beundring. Den muskuløse mannen har sultestreiket i ni dager, men virker ikke svak. Han vil avslutte denne streiken, sier han, og starte en ny etter Ramadan, når WSIS-konferansen nærmer seg. Kanskje vil noen av de utenlandske delegatene spørre etter ham, la regjeringen i Tunisia vite at de ikke bør trakassere ham mer? At landet i det hele tatt forholdsvis uforstyrret får ha en slik konferanse, undrer ham.

Zouari er ikke noe enestående eksempel. Mer enn femhundre medlemmer av islamist-partiet An-Nahdha sitter i fengsel. Mange er torturert, og flere titalls fanger er døde. Hvorfor er han og andre så blitt behandlet som farlige forbrytere?

Ikke-vold og terror - I disse dager blir islamister behandlet som terrorister. Det skjer en uhørt form for generalisering. Alle tyskere var ikke nazister. Alle amerikanere er ikke nykonservative, alle i Frankrike støtter ikke Le Pen. Hvis de har beviser mot oss, så får de vise dem. Alle islamister er ikke ikke-voldelige, men heller ikke det motsatte. Regjeringen vet godt hva jeg står for. De har ingen beviser for at jeg skal ha begått voldelige handlinger. Den eneste terrorhandlingen her i landet skjedde for snart tre år siden på turistøya Djerba, og den ble begått av en tunisier som kom fra Frankrike!

Zouari regner seg som ikke-voldelig og beundrer Gandhi. Men når han skal trekke fram et sitat av Gandhi, velger han et der Gandhi skal ha sagt at om det ikke finnes andre alternativer, kan han også ty til vold. Hva mener han med det?

- Hvis folk som tilhører en ikke-voldelig retning blir fordømt og dømt som terrorister, hvis de dessuten behandler menneskerettighetsforkjempere – slik vi har sett det – som terrorister, så skal vi ikke se bort fra at noen kan komme til å tenke annerledes. Jeg vet om ungdommer som ikke har arbeid, som ser svart på framtiden og som ikke har noe sted å gå med frustrasjonen sin, fordi de politiske partiene de kunne ha engasjert seg i, er forbudt. Noen av dem har diskutert å dra til Irak for å kjempe mot USA.

Unge uten håp - Kanskje også som selvmordsbombere?

- Folk flest er ikke terrorister, men noen ganger kan enkelte bli det.

Rettsvesenet rammer strengt – også dem som ikke er engasjert i politikk, dem som bare har en drøm. Zouari forteller om fem ungdommer som stjal en båt for å forsøke å komme seg til Italia fordi de ikke så noen framtid i hjemlandet. – Eller fordi de hadde sett på TV hvor godt folk har det i Europa, hvor fint de går kledt. De ble straffet med fem års fengsel.

I Zarzis sitter familiene til to av de sju ungdommene som går under navnet ”Internettsurferne fra Zarzis”. Ifølge deres talsmenn og advokater skal de ha blitt fengslet fordi de hadde upassende aktiviteter gående på Internett. Men da de ble dømt til tjue års fengsel, var det for å ”ha forberedt angrep på personer og eiendommer, for å besitte og transportere eksplosiver”. Advokatene deres har ikke sett noe slags bevis for de alvorlige anklagene. Likevel ble alle unntatt en dømt til tjue års fengsel, som etter anken ble omgjort til tretten år. Familiene deres forteller om tortur, om desperate ungdommer som vurderer å ta livet av seg etter den behandlingen de har møtt i fengsel de siste to årene.

Tortur har også Zouari opplevd. Svigerfamilien serverer lunsj mens han nipper til vannglasset og forteller hvordan han og andre fanger er blitt bundet sammen som broilere og hengt opp til leddene føles helt ødelagte. Rôti (stekt) heter denne metoden. En annen vanlig metode, som ikke setter spor, er kraftige slag under fotsålene. En tredje er ”brønnen”, der føttene blir bundet og fangen hengt opp ned, med hodet i et vannkar til han er sikker på å drukne. Elektrisk tortur forekom også. – Og så slo de meg med batonger, gummikøller, med elektriske kabler og med knivskaft, sier han og griper en liten fruktkniv med rosa skaft for å demonstrere.

Han viser gjestene ut, og peker mot oliventrærne femti meter unna huset.To menn har søkt ly mot solen. - Her har dere den administrative kontrollen min, flirer han. - De er alltid til stede.