En blåere verden

Det spørsmålet bekymrer den europeiske venstresiden og mange leter etter svaret. Og svaret kan være nettopp så enkelt: Folk tror ikke sosialdemokratiet lenger har svaret på verken arbeidsløsheten, miljøutfordringer, fremmedfrykt, forvitrende velstandssamfunn eller den økonomiske krisen.

En annen delforklaring kan være at de sosialdemokratiske partiene mangler karismatiske og troverdige politiske ledere. At Danmark nå får en sosialdemokratisk statsminister som samtidig gjør et historisk elendig valg, mens de mindre støttepartiene ble valgvinnere kan i stor grad forklares med partienes frontfigurer. Tilsvarende så vi i Sverige at en ikke veldig populær sosialdemokratisk partileder og statsministerkandidat, tapte mot mer fargerike konservative politikere. Og i Norge bidro Jens Stoltenbergs popularitet etter 22. juli til at Arbeiderpartiet gjorde et rimelig greit lokalvalg.

Det er åpenbart mange nasjonale forklaringer på hvorfor de sosialdemokratiske partiene sliter, til tross for lyspunkter som i de tyske lokalvalgene. Like fullt er hovedbildet at folk stemmer sentrum og mot høyre. Det gjenspeiles i EU-parlamentet hvor den konservative seksjonen er betydelig større en den sosialdemokratiske. Det innebærer også at de sosialdemokratiske partiene er pragmatiske i søken etter koalisjonspartnere for å sikre makt enten det er i enkeltsaker, lokalt eller nasjonalt.

I økonomiske krisetider hvor arbeidsløsheten vokser og usikkerheten er stor, har folk historisk i stor grad vendt seg mot de sosialdemokratiske partiene. Nå er det mye som tyder på at folk opplever større trygghet i sentrum og til høyre. Dette skjer samtidig med at fagbevegelsen sliter tungt over hele Europa. I Sverige er det LO og Kommunal (Fagforbundet), som har lavest tiltro blant de største av Sveriges interesseorganisasjoner. Svensk Næringsliv scorer tre ganger høyere enn sin motpart.

Det urovekkende er at denne utviklingen skjer i en tid hvor behovet for en sterk arbeiderbevegelse er større enn den har vært på lenge. Arbeidsløsheten vokser og de sosiale og økonomiske klasseskillene blir bare dypere. Men disse menneskene preger ikke mediene. Det er ikke deres liv og interesser som gjenspeiles i reklame og underholdning. Ingen annonsekampanjer forteller at fellesskapet er svaret eller at skatt er bedre enn private helseforsikringer.

Og da er svaret på spørsmålet kanskje ikke så komplisert. Vi påvirkes. Våre verdier endres sakte men sikkert. Og at folk stemmer ut fra det de mener er til beste for seg og sine, er forståelig. Utfordringen er å fortelle dem at i et langsiktig perspektiv er velferden og velstanden ikke bærekraftig. Og at solidaritet, likhet og rettferdighet er den eneste vegen mot frihet. Og det er en global sannhet.