En reise i seg selv

Jeg finner de sporty pilegrimene langs hovedveien sør for Lillehammer. Seks menn med turantrekk og tunge sekker går målbevisst i ulikt tempo langs den trafikkerte veien. HUMØRFYLT: Sigurd, Rune og Daniel er kjempemotiverte for å gå til Trondheim.

Det regner, og i dag skal de gå en av de lengste dagetappene. Hele 34 kilometer. Undertegnede skal vandre de siste to timene med dem. Den unike pilegrimsvandringen mellom Oslo og Trondheim ledes av religionshistoriker og forfatter Eivind Luthen.

Omsorg. Medieinteressen for vandringen har vært enorm, og de glade vandrerne blir stadig gjenkjent fra folk langs den gamle pilegrimsleden. Biler tuter og folk vinker fra stuevinduet mens vi går. På Stange ble de sågar invitert inn på lunsj hos et eldre ektepar. Det hender også at skolebarn som har sett dem på TV ber om autografer. Bare to av vandrerne ønsker å være anonyme.

Eivind Luthen kaller seg Norges eneste profesjonelle pilegrim. Han har gått pilegrimsleden mange ganger, men denne vandringen er den mest spesielle han har gjennomført.

– Dette er en soning med innhold og et slag for en mer human soningspraksis, sier han. Luthen har full tillit til de innsatte og skryter av deres engasjement og humør.

– De har mye omsorg for hverandre, forteller Luthen.

Tillitserklæring. I dag håper pilegrimene å nå Lillehammer sentrum før det blir mørkt. De er motiverte. To av gutta i reisefølge avslutter soningen underveis i vandringen, men har bestemt seg for å gå til Trondheim likevel. For dem er det viktig at dette prosjektet skal bli vellykket.

– Det betyr mye for hver enkelt av oss å nå fram, men vi vil jo også slå et slag for dem som kommer etter, sier yngstemann i flokken Daniel (27) og fører meg lenger til veikanten, langt unna trafikken. Mens vi går, forteller han hele historien om hva han er dømt for og om familien sin.

– Å være med på denne vandringen er en tillitserklæring. Det føles flott å få lov til å gå så fritt langs den vakre naturen her. Langt bedre enn å sitte alene på en celle. Her er vi sammen hele døgnet. Det er fint, sier Daniel (27). Selv om de bærer tungt, er vandringsmennene lette å prate med.

– Dette er nok den lengste og frieste fremstillingen noen gang, smiler han. Selv uten ryggsekk er det tungt å gå i regnværet langs den asfalterte veien i dag. Eldstemann på 47 sliter litt og henger etter. Daniel, snur seg venter.

– Går det bra, fatter’n?

– Ja. Takk, Daniel. De nikker til hverandre og fortsetter vandringen i tospann.

Tung bør. Noen puster meg i nakken og klapper meg på skuldra.

– Vil du prøve å bære sekken min kanskje? Da får du kjenne hvordan en ekte vandringsmann føler seg, sier en sjarmerende mann med lærhatt og glimt i øyet.

Rune(39) står allerede klar med sekken, Den er tung, veldig tung. Han har en svær stein i sekken som han skal legge ved Nidarosdomen. Balansen forrykker seg, og jeg kjenner at jeg blir dratt bakover.

– Du må ikke tenke på at det er tungt. Konsentrer deg om å gå! Rune forklarer.

Jeg biter tennene sammen og fortsetter den gode samtalen med de innsatte langs landeveien. Daniel går bak meg. Jeg er trygg på at han vil ta imot meg hvis jeg faller bakover. Etter få minutter merker jeg svetten renner nedover ryggen, men kjenner ikke lenger den tunge børen. Jeg føler meg som en del av gjengen og vil fortelle dem alt om mitt eget liv. Rune og de andre gutta lytter og deler sine innerste tanker med meg. Rune forteller om den dagen det klikka for ham en dag etter å ha spist tabletter. Han skal aldri bruke vold igjen.

– Vandringen er som en reise i seg selv. Jeg vil aldri gjøre noe kriminelt etter dette. Jeg er ferdig med soningen når turen er over. Jeg vandrer mot friheten. Det føles meningsfylt, sier Rune. I samme øyeblikk titter solen frem. Ingen tema er tabu her. Jeg forteller om min avdøde bror som også satt på Bastøy fengsel.

– Broren min ville nok likt denne vandringen, sier jeg stille og kjenner en klump i halsen. Rune og de andre nikker.

– Jeg tror alle har godt av å vandre og reflektere litt over eget liv. Det er så mye stress i det moderne samfunnet at man glemmer de nære ting som betyr noe. Jeg har nok blitt mer ydmyk underveis, sier Rune som nå bærer kamerabagen min.

Modig prosjekt. Den kunnskapsrike guiden deres, Eivind Luthen, berømmer fengselsledelsen på Bastøy og Justisdepartementet for at de tør å satse på en slik pilegrimvandring for innsatte.

– Det er et modig prosjekt, og jeg er sikker på at vi vil gjennomføre dette, sier han.

Han tror ikke noe særlig på vanlig fengselsstraff.

– Dersom dette eksperimentet blir vellykket, kan det muligens bli ett av mange tilbud for den enkelte soningsdømte. Det betyr i så fall mindre soningskø, og det blir billigere for samfunnet samtidig som de innsatte får positive opplevelser, sier Luthen.

Religionshistorikeren skal skrive en evalueringsrapport etterpå. Seks fengselsbetjenter skifter på å gå en uke hver.

Betjenter på vandring. Fengselsbetjent Rachel Håndløkken har fulgt gutta i en uke og er sliten i beina, men ellers i godt humør. I morgen overtar kollega Nina Christiansen.

Håndløkken forteller at mange betjenter er svært spente på resultatet. Hele 30 innsatte ved Bastøy fengsel meldte sin interesse, men bare 6 ble tatt ut denne gangen. Prosjektleder Rolf Eckbo forteller at ideen om pilegrimsvandring dukket opp ved juletider da de hørte om en vandring i Belgia for unge lovbrytere som hadde begått mindre forseelser.

– Vi har prøvd å tilpasse dette til norske forhold. Målgruppa i pilotprosjektet er folk som er på slutten av soningen og som har tanker om eget liv.

– Vi er veldig spente på responsen, sier han.

Eckbo er overveldet over alle positive presseomtaler og engasjementet rundt vandringen og synes det er flott at vandrerne legger ut blogg hver dag slik at hele Norge kan følge dem. Hamar fengsel har allerede meldt sin interesse.

Nå er vi snart i Lillehammer sentrum, og Eivind Luthen vil vi skal stoppe opp ved statuen av Sigrid Undset. Luthen er ekspert på middelalderhistorie og kan alt om Kristin Lavransdatter. Jeg står fortsatt med sekken da Rune puster meg i nakken.

– Mm. Deilig å lukte noe annet enn svette. Bruker du Lancome Tresor? spør han lurt mens han hjelper meg av med sekken.

– Håper vi ses i Trondheim, vandrer!