En umulig jobb

«Det er ingen offentlig oppgave å påvirke kjønnsrollemønsteret i hjemmet», sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne til Aftenposten. Siden likestilling på hjemmebane henger så nøye sammen med deltakelse i samfunns- og arbeidsliv, kan det virke som hun allerede i startblokka abdiserer fra en av de tre oppgavene hun nå har fått det øverste politiske ansvaret for.

Norsk likestillingspolitikk har handlet mye om å løse opp i tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Barnehageutbygging, raus foreldrepermisjon og fedrekvote har, sammen med 30-40 års holdningsskapende arbeid og samfunnsdebatt, ført oss dit vi er i dag. Nå skal det bli andre boller, forsikrer Horne. I Morgenbladet distanserer hun seg fra den avgåtte regjeringen, som feilaktig «har blandet likestillingsdebatten inn i familiepolitikken». Nå skal «familien, i hvert fall i de første årene, får lov til å være familie og å ta sine egne valg».

Om familien er en hellig sone som skal være urørt av politikere, har Horne likevel ingen betenkeligheter med familiepolitiske tiltak som hindrer likestilling. Hun hyller kontantstøtten og vil utvide den til også å gjelde toåringer. Kontantstøtten er den eneste ytelsen vi har som er en kompensasjon for at du takker nei til et velferdsgode. Den er bonus til familier som uansett har råd til å leve på en inntekt, den sluser offentlige kroner inn i et svart dagmammamarked, og den bidrar til å holde kvinner utenfor arbeidslivet.

Når Horne blir spurt om hvem som diskrimineres i Norge i 2013, trekker hun fram hjemmeværende kvinner. Her legger hun seg tett opp til likestillingen-har-kommet-for-langt-retorikken: Så langt har det gått at du blir diskriminert hvis du velger tradisjonelt. Tallenes tale viser imidlertid at Horne ikke trenger å bekymre seg for det: Mer enn 40 prosent av kvinnene jobber deltid. 82 prosent av topplederne i næringslivet er menn. I politikk og offentlig forvaltning er tilsvarende tall 73. Tre av 10 unge svarer at de anser mannen for å være «hjemmets overhode». Blant unge gutter er det 40 prosent som ser familien slik. Ikke overraskende er mors yrkesaktivitet en av variablene som påvirker unge gutters svar på spørsmål om likestilling.

Som den nye barneministeren sikkert vet, er det ikke hva vi voksne sier som teller, men hva vi gjør. Om barn i oppveksten erfarer at mor steller hjemme mens far tar seg av arbeids- og samfunnsliv, er det ingen lov som kan trumfe det. Og om vi aldri møter en rullestolbruker på trikken, har en synshemmet kollega eller treffer utviklingshemmede i nærmiljøet, ja, så tenker vi heller ikke på at de er utestengt.

Når det gjelder diskriminering i arbeidslivet, er det to merkelapper som utmerker seg: innvandrer og funksjonshemmet. Om innvandrere sier Horne at «det er litt opp til hver enkelt»: «Noen kan føle seg diskriminert, mens andre ikke gjør det». Funksjonshemmede nevner hun alarmerende nok ikke. Men på slutten av Aftenpostenintervjuet røper hun at hun ser på all «særbehandling» som diskriminering. Før hun tenker seg litt om og sier «Enkelte grupper trenger kanskje særbehandling. Det er et kinkig spørsmål».

Så kinkig er det strengt tatt ikke. Vi vet at det trengs både gulrot og pisk for å endre inngrodde tankemønstre. Arbeidsgivere innrømmer at en rullestol eller en hvit stokk er en sperre for dem. Funksjonshemmede selv opplever negative holdninger og manglende praktisk bistand som hindre for å komme i arbeid. Dette kommer ikke til å endre seg av seg selv. Det blir spennende å se om mulige tiltak faller i kategorien særbehandling, og derfor må forkastes.

Solveig Horne viser ofte til jussen og betydningen av en felles likestillings- og diskrimineringslov. Et godt lovverk på dette området er så klart viktig, både fordi det gir signal om samfunnets ambisjoner og fordi det gir sanksjonsmuligheter. Men et likestilt og inkluderende samfunn skapes ikke i rettssalene, det må det legges til rette for lenge før du har en paragraf å bruke mot noen.

Etter mindre enn en uke i ny jobb, har Solveig Horne skapt tvil om hun har særlig interesse for de oppgavene hun har fått det øverste politiske ansvaret for. Vi kan bare håpe det går bedre i fortsettelsen. Vi trenger en likestillings- og inkluderingsminister med gode reflekser og tydelige holdninger overfor diskriminering. Og med vilje til å bruke verktøyene som virker.