Energi og miljø for framtida

På den ene siden har vi en svært engasjert miljøbevegelse som stiller 'den ideale fordring' for å si det med Ibsen. Bevegelsen er imidlertid etter hvert sterkere preget av at flere av dens talsmenn faktisk lever av sin rådgivning og noen er blitt konsulenter. Deres råd er kanskje ikke utelukkende basert på overbevisning. Partiene SV, V, Sp og dels KrF er i sterk konkurranse om å framstå med den grønneste profilen. For disse partiene kommer derfor de tre første målsettingene lett i bakgrunnen.

Politikken er av den grunn preget av sterk tro på energisparing, alternative energikilder og teknologier til de som dominerer energimarkedene i dag, gass olje, kull atomkraft og vannkraft. I praksis betyr det satsing på energisparetiltak, fjernvarme, vindmøller og biobrensel. Felles for disse er at de er mindre konkurransedyktige i dagens energimarkeder, både i Norge og andre land.

Politikken vil derfor i praksis ramme en rekke arbeidsplasser i industrien og tilknyttet virksomhet langs vår kyst. Riktigsnok kan noen av forslagene gi andre jobber på kort sikt, men disse vil være basert på subsidier og i liten grad gi varige bidrag til sysselsetting og vekst. Forslaget fra SV om å gi statlige tilskudd for å bytte ut lysarmaturer kommer i den kategorien.

Det mest alvorlige er likevel ikke den ensidige vekten på å markedsføre seg som miljøvennlige partier. Heller ikke at man går inn for subsidier fordi dette kan være nødvendig for å fostre nye teknologier. Skal en lykkes med er holdbar miljøpolitikk, må en vektlegge kostnader og veie disse mot miljøgevinster. Det gjøres ved å måle tiltakskostnaden, det vil si miljøgevinsten per krone investert, enten det gjelder et sparetiltak, en alternativ teknologi eller energikilde.

Gass og gasskraft framstilles som 'sterkt forurensende'. Det kommer an på alternativene i det aktuelle markedet, og hva som eventuelt kommer i stedet for gasskraft hvis en hindrer utviklingen av den. Naturgass er den av de fossile stoffene som er mest miljøvennlig og kostnadseffektiv i kraftproduksjon. De gasskraftverkene som kritiseres så sterkt i Norge er den foretrukne løsning nesten over alt i verden der gass er tilgjengelig. I EU gis det direkte investeringsstøtte til slike gasskraftverk.

I en nylig utkommet analyse av Det internasjonale energibyrået (IEA World Energy Investment Outlook 2003. IEA er energimarkedets svar på OECD og samlokalisert med den.) anslås det at nesten halvparten av de nye kraftverk som vil bli bygget ut de neste 30 årene kommer til å være gasskraftverk. De alternativene som SV og regjeringspartiene foreskriver er for små til å gis egen omtale i analysen.

Den største reelle konkurrenten er fortsatt kullkraft, som gir mer enn dobbelt så høye utslipp. Samlet anslås 'andre fornybare kilder' å bidra med under 10 prosent av markedet. Årsaken er at de enten er for dyre eller for lite miljøvennlige når alt kommer til alt for å forsvare de ekstra kostnadene som påløper.

Det er drøyt å påstå at gasskraft er uaktuelt på grunn av kostnadene, som SV og regjeringspartiene gjør, samtidig som deres egne alternativer er dyrere. IEA opererer med produksjonskostnader i området 17-35 øre per kWh avhengig av lokalisering, markedsforhold, tilgjengelighet av og pris på gass. I Norge er kostanden mellom 20 og 25 øre, avhengig av gassprisen. Det tilsvarende spennet for andre alternativer ligger atskillig høyere, for eksempel vindkraft på 30-50 øre per kWh og Bio på 22-80 øre per kWh.

Disse kostnadene er ikke medregnet kostnader knyttet til utslipp av klimagasser eller andre miljøkostnader. Kostnadsforskjellene er likevel så store at med rimelige anslag på prisen på 'en kvote utslipp' under Kyotoavtalen (tiltakskostnaden) vil gasskraft være det mest konkurransedyktige alternativet i mange år framover. Det gjelder i enda større grad der en kan benytte restvarme eller bruke gassen direkte i industri og husholdninger. Det ville en kunne gjøre om gassen blir ført fram til områder med store og mange energibrukere, som i Grenland.

Å stille seg i veien for dette bidrar derfor til å gjøre gassledningen til Grenland dyrere. Det er å gjøre både industrien og miljøet en bjørnetjeneste. Industrien vil flytte til land som forurenser mye mer, og globale utslipp av CO2 vil øke.

Regjeringen har lovet å legge fram en plan for bruk av gass i Norge denne våren. Den har vært treg med å følge opp kravet om bruk av gass i Norge, men har tross alt forpliktet seg sammen med SV om å gjøre noe for å realisere planene om gassrør blant andre til Grenland.

Energiministeren har innrømmet at det gjorde inntrykk å se 20 000 innbyggere demonstrere for gass til Grenland. Det blir spennende om han lytter til industriarbeidere, LO, lokale partilag og andre som land og strand rundt jobber for å ta gassen i bruk, eller til vår tids svar på Gregers Verle, nemlig energi- og miljøkonsulentene. Gregers Verle er for de uinnvidde han som i Ibsens Vildanden drev hovedpersonen i ulykka med den ideale fordring

Energipolitikken må oppmuntre til å ta i bruk ny teknologi, og staten må være en pådriver i forsking og utvikling. Det gjelder særlig utvikling av gasskraft med CO2 -håndtering, gass brukt til å produsere hydrogen, vind- og havkraft. Dette er områder der Norge har særlig forutsetninger for å lykkes. Der hvor en lykkes vil det kunne skapes mange nye arbeidsplasser.

Dette må skje gjennom Forskningsrådet i samarbeid med næringen, og kan oppmuntres ved hjelp av grønne sertifikater. En pålegger da forbrukerne å kjøpe en viss andel grønn kraft. Dermed subsidieres grønne teknologier på bekostning av de andre (brune) og kraftprisene øker.

Problemet med dette er at det ikke er enkelt å fastlegge hva som er grønt sammenliknet med andre kilder og teknologier. I Norge er favorittene vindkraft og bioenergi, og det 'brune' er vår utbygde vannkraft. Dette er omstridt.

Vindmøllene ligger langt fra forbrukerne og gir kraft typisk når vi trenger det minst. De blir på høyde med Postgirobygget hvis de skal nærme seg konkurransedyktig pris i forhold til de som blir definert som brune. Hvorfor er dette mer miljøvennlig enn vannkraft?

Storskalabrenning av biologisk materiale gir lokal forurensing og kan føre til nedhugging på bekostning av friluftsliv og biologisk mangfold.

Slike virkemidler må brukes med fornuft for å få fram de mest lovende alternativene, og samtidig slik at en ikke får urimelige høye kostnader for annen energi, eller unødig høye energipriser for forbrukere og næringsliv. En kritisk drøfting av dette er gitt i Økonomisk Forums siste nummer der energi og miljø er tema.