Er det sant?

”Norsk Hydro hadde i fjor et driftsoverskudd på 45 milliarder kroner og et resultat etter skatt på vel 15 milliarder kroner. Det er sannsynlig at forskjellen mellom en god og dårlig toppsjef kan måles i hundrevis av millioner og kanskje milliarder for aksjonærene,” skriver Aftenpostens kommentator. Ola Storeng. Han prøver å forklare hvorfor toppledere har en langt større lønnsvekst enn andre. Storengs resonnement er nærmest opplest og vedtatt som en sannhet. Men er det virkelig slik? Er det mannen og kvinnen på toppen som utgjør den store forskjellen for et selskap som Hydro med 33 000 ansatte?

Det finnes naturligvis eksempler på toppledere som kommer inn i en skakkjørt virksomhet og evner å snu skuta. Men at generaldirektør Eivind Reitens innflytelse i en stor og veldrevet organisasjon som Hydro skulle utgjøre forskjell i hundre millioners klassen, må det være lov å undre seg over. Og hvis det er riktig må det være fullt mulig å følge den enkelte dyktige leders økonomiske innvirkning på ethvert selskap. Eller er det slik at dette er den eneste millioninvesteringen man gjør som ikke lar seg måle?

I denne utgaven av LO-Aktuelt forklarer justisminister Knut Storberget hva de ønsker å gjøre for større åpenhet og bevissthet rundt lederlønninger og hvilke prinsipper de skal bygge på. Regjeringen har varslet et lovforslag som vil gi generalforsamlingene økt innflytelse. Men det er fremdeles styrene som skal fastsette betingelsene for toppsjefen. Det stiller krav til de ansattes representanter i styrene. Enhver ansatt vil ha en best mulig sjef. Like fullt må det være lov å stille kritiske kontrollspørsmål. De foreslåtte endringene i allmennaksjeloven kan gi bedre grunnlag for det.

Og for oss andre er det lov å spørre om det meste. Ville vi for eksempel hatt en mye bedre statsminister eller justisminister, hvis lønna hadde vært noen tiltalls ganger høyere og krydret med feite bonuser? Hva vet vel vi?