Et aktivt eierskap

En årsak til bekymring kan være at de tror at politikere ikke vil respektere lovverket som styrer ansvarsfordelingen mellom stat og næringslivet i Norge. Dette er en fullstendig ubegrunnet frykt. Det er bred enighet i regjering og storting om at en aktiv eierskapspolitikk - hvor staten klart og åpent gir uttrykk for hva den vil - skal utøves på en måte som respekterer norsk lovgivning, enten det er aksjelovens ansvarsfordelingsprinsipper eller andre lover, og som respekterer allment aksepterte spilleregler for god eierstyring og selskapsledelse.

En annen årsak til bekymring kan være at vi ikke forstår næringslivets ansvar for inntjening og vekst. Også her bekymrer næringslivspressen seg unødig. Denne regjeringen vil føre en aktiv eierskapspolitikk. Vi har høye ambisjoner og forventninger. Det skulle bare mangle. Det er mer enn 270 000 ansatte i selskaper staten eier helt eller delvis. Mange av selskapene er lokomotiver i norsk økonomi og næringsliv. Jeg synes det er selvsagt at staten - også som eier – vil at denne betydelige delen av norsk næringsliv bidrar tungt i forskning og utvikling for å sikre langsiktige verdier, at det samfunnsansvaret som disse selskapene viser gjenspeiler betydningen de har for det norske samfunnet, eller at våre grunnleggende verdier – enten det dreier seg om etikk, mangfold, integrering eller lignende – bli ivaretatt på en måte som kan være et mønster til etterlevelse. Norske borgere har rett til å forvente at regjeringen fører en eierskapspolitikk som tar vare på slike forhold.

En tredje malplassert bekymring synes å være hvem som skal styre selskapene på eiernes vegne. En viktig del av eierstyringen innebærer å delta i valg av medlemmer i styrene, og denne regjeringen som den forrige vil ha klare synspunkter på dette. Staten vil delta på en konstruktiv måte for å finne frem til styrer som kan bidra til å utvikle selskapene på en god måte, og ivareta alle eiernes interesser – også statens. De som skal velges, må ha kompetanse til å sitte i styret til et stort selskap. Dette burde være selvsagt, men kan åpenbart med fordel gjentas. Det er imidlertid ikke slik at bare mennesker med politiske preferanser på høyresiden, har slik kompetanse, selv om dette synes å være underteksten i en del av de synspunkter som har vært oppe i denne saken.

Avisskribentenes bekymringer ser ikke ut til å bli delt av så mange. Fra regjeringsskiftet fram til i dag har verdien av statens eierandeler i selskapene på Oslo Børs i økt med 100 milliarder kroner, fra 394 til 494 milliarder. Verdiøkningen har vært høyere enn gjennomsnittlig for alle børsens selskaper. Det kan vel gi grunnlag for å konstatere at markedets tro på selskaper som staten eier snarere øker enn det motsatte? Det gir i hvert fall intet belegg for næringslivspressens bekymringer. Vi har sagt at vi ønsker en aktiv eierskapspolitikk, vi gjorde det før valget og vi har sagt det fra dag èn etter regjeringsskiftet. Det ser ut til at markedets svar har vært å sette rekordhøye verdier på selskapene hvor staten er stor eier. Så da er det vel ikke så mye å bekymre seg over.