Et fargerikt juleønske

Jula er en tid for refleksjon og ettertanke; i likhet med andre religiøse høytider. Bosatt i et flerkulturelt miljø hvor det snart er oppsiktsvekkende å se en julestjerne i et vindu, er det ikke til å legge skjul på at spørsmålene er mange. Blir min muslimske nabo provosert når jeg ønsker henne god jul? Er det riktig at 80 prosent av elevene i klassen skal få slippe å gå i kirken den ene gangen, fordi de ikke er kristne? Bør julesanger med Jesus og engler utelates for ikke å støte noen? Og kan vi servere ribbe og akevitt på jobbens julebord?

I et integrert og tolerant samfunn vil svarene vært åpenbare. Barna kunne med selvfølge gått i kirken fordi de og foreldrene var trygge på seg selv og sine verdier. De ville ikke oppfattet verken prestens ord eller julesangene som noe forsøk på å omvende dem til en annen tro. Jula ville vært en naturlig kulturell og nasjonal høytid som de respekterte, men feiret på sin måte. Det er dessverre langt fram. Men det går den riktige vegen. Tross terrorfrykt viser en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå at flere i dag er uenig i påstanden om at ”innvandrere flest er kilde til utrygghet i samfunnet” enn de var i 2002. Og gledelig er det at antallet som virkelig mener det har sunket fra 17 til 13 prosent.

For integrasjon og toleranse er både nødvendig og lønnsomt. Vi trenger hverandre! En ny dansk LO-rapport viser at bedre integrering langt på veg vil berge den danske velferdsmodellen. Det vil ikke lenger være behov for kutt i verken pensjonsalder eller andre offentlige velferdsgoder. Allerede i dag blir den gamle norske damen i nabooppgangen vår hjulpet av en pakistansk hjelpepleier; en ung mann. Men vi trenger også høyt utdannet arbeidskraft. Og også her går det riktig veg. Innvandrerungdom som har fullført videregående opplæring, noe 88 prosent gjorde i 2003, går rett på høyere utdanning, mens etnisk norsk ungdom gjerne tar noen ”friår”. Vi er i ferd med å få en generasjon flerkulturell ungdom som både er mer motivert og flinkere enn Ola og Kari.

Det betyr

ikke at verden er problemfri. Utfordringene er mange, velkjente og forsvinner ikke av seg selv. Like fullt er det en gang i blant lurt å se seg tilbake og oppdage at verden tross alt går framover. Og mitt naive juleønske er at vi tar oss tid til å fundere over hvor vi hadde vært – helt alene og isolerte, langt mot nord? Bare oss og julenissen!