Etter Castro kommer Castro

– Jeg vil verken søke eller si ja til en forespørsel om å fortsette i stillingen som president og øverstkommanderende, sa Fidel Castro til nettutgaven av partiavisen Granma.

Dermed var en 49 år lang presidentperiode over. Det var en avskjedserklæring preget av langt mindre dramatikk enn de mange fantasifulle drapsforsøkene som USAs etterretningsorganisasjon CIA har forsøkt seg på i snart 50 år. Castro har overlevd ni amerikanske presidenter etter at han tok makten i 1959.

Ingen comeback

Fidel ble sykmeldt allerede i juli 2006. Hva han led av, er forblitt en statshemmelighet. Det som er klart, er at han har gjennomgått flere operasjoner, og at han den seneste tiden har sett friskere ut enn på lenge når vi har sett ham på bilder eller videoopptak.

De fleste iakttakere har likevel tvilt på om han noensinne vil komme tilbake. At det skjer nettopp nå har sin enkle forklaring. Søndag skal Cubas nasjonalforsamling møtes for å utnevne ny regjering og president. Da er tiden inne til å la lillebror Raúl overta stafettpinnen.

Den fem år yngre Raúl har styrt som president siden Fidel ble syk. Han har fungert godt i denne overgangsperioden, og hans styre har forberedt cubanerne på den dagen Fidel ikke lenger er der.

Blir ikke borte

81-årige Fidel er fortsatt førstesekretær i det cubanske kommunistpartiet PCC. Trolig er det bare et tidsspørsmål før Fidel trekker seg også her. Uten å bli helt borte.

– Jeg sier ikke farvel. Jeg ønsker å kjempe som en tankens soldat. Jeg vil fortsette å skrive under tittelen «Kamerat Fidels betraktninger».

Selv om Raúl Castro skulle bli formelt valgt til storebrors etterfølger søndag, så er og blir han en overgangsfigur.

Yngre krefter

Fidel kommer i sitt avskjedsbrev med en hentydning om å slippe til yngre ledere som har vært med fra revolusjonens tidlige dager, og flere personer er blitt nevnt som kandidater til å overta etter Raúl:

Én er Cubas visepresident, 56-årige Carlos Lage, som ønskes av reformvennlige partimedlemmer. Andre kan tenke seg den mer konservative utenriksministeren Felipe Pérez Roque, mens nasjonalforsamlingspresident Ricardo Alarcn kan være et kompromiss.

Uansett, de fleste – både bloggere og vestlige regjeringer – tror dette er det første skritt til forandring. Bloggeren Salazar skriver: «som i enhver forandringsprosess vil det være farer og desillusjon. Det vil være dem som er for og dem som går imot, men forandring er nødvendig. Cuba trenger forandring.» (ANB)