Etter pensjonsforliket

Pensjonskommisjonen fremla forslag til ny folketrygd i januar 2004. Hovedpunktene var innføringen av en ny modell med sterke økonomiske insitamenter for arbeid og betydelige endringer i fordelingsprofilen til fordel for høytlønnsgrupper. I tillegg foreslo man at løpende pensjonsutbetalinger ikke lenger skulle reguleres i takt med lønnsveksten, men i stedet baseres på gjennomsnittet av lønns- og prisveksten. For å hindre den betydelige utgiftsveksten som følge av en forventet høyere levealder, ble det også foreslått å innføre en levealdersjustering (delingstall), som ville redusere den enkeltes løpende pensjon, dersom levealderen økte og man ikke valgte å forlenge yrkeskarrieren.

Det enkeltforslag som kommisjonen likevel fikk mest kritikk for, var forslaget om et allment førtidspensjonssystem i folketrygden som ville utelukket store grupper, særlig kvinner, fra bruk av ordningen, og i tillegg medføre at den enkelte selv måtte finansiere det meste av sin egen tidligpensjon. Det ble også foreslått å avvikle statstilskuddet til AFP-ordningen.

I den politiske debatten som fulgte etter kommisjonens innstilling og regjeringens stortingsmelding om ny folketrygd, ble det klart at regjeringen ikke ville få flertall for de viktigste prinsippene som kommisjonen foreslo og som regjeringen i grove trekk sluttet seg til. Det ble derfor tidlig klart at den ville gi store innrømmelser til opposisjonen for å få på plass et forlik. Dette er en av hovedårsakene til at Arbeiderpartiet langt på vei kunne sette premissene for innholdet i forliket. Det var avgjørende at LO-kongressens i sitt pensjonsvedtak i store trekk fulgte opp Arbeiderpartiets linje, og vedtok å gå inn for både delingstall, endret indeksering og alleårsregel. I tillegg til det formelle vedtaket var LO aktiv ved å legge fram en alternativ folketrygdmodell som sikret en annen fordelingsprofil. Når historien skal skrives er det grunn til å tro at LOs rolle vil framstå som svært sentral for et norsk pensjonsforlik. Det kanskje mest overraskende var likevel at SV, som hadde foreslått en nesten tilsvarende folketrygdmodell i Pensjonskommisjonen, ikke ble med i forliket.

Pensjonsforliket viser at pensjonskommisjonen fikk gjennomslag for sentrale elementer i reformen - innføring av delingstall og indeksering av løpende pensjoner. For øvrig ble resultatet betydelig endret i forhold til kommisjonens opprinnelige forslag, spesielt hva angår selve folketrygdmodellen og dens fordelingsprofil, hva gjelder statstøtten til AFP og AFPs plass tidligpensjonssystemet, samt forslaget om å endre den offentlige tjenestepensjonsordningen.

Det er ennå ikke klart hvordan det samlede pensjonssystemet vil bli. I hvilken retning særlig tjenestepensjons- og tidligpensjonssystemet utvikler seg vil avhenge av en hel rekke forhold, ikke minst partenes forhandlinger om pensjon i årene framover.

Utviklingen videre bestemmes for det første av den folketrygdmodell som til slutt velges - blir det en universell modell med en fast minstepensjon og proporsjonal opptjening over minstepensjon (universell modell) eller en opptjening fra første krone med en inntektsprøvd garantipensjon (modernisert folketrygd)? Det skissert flere mulige modeller, som alle vil tilfredstille kravene til fordelingsprofil. Arbeiderpartiet har regnet på fire ulike mulige alternativer og LO har i samarbeid med Fafo utredet tre ulike folkepensjonsmodeller. Selv om prinsippet om delingstall er med i forliket må vi også forvente politisk kamp om når det eventuelt skal innføres og hvor sterkt kravet til forlenget yrkesliv skal være. Det er heller ikke klarlagt i detalj hvilke grupper som skal få pensjonsopptjening når de ikke er i arbeid og hva deres pensjonsgrunnlag skal være.

For det andre, vil det avhenge av hvilken tidligpensjonssystem vi får. Hvilken modell for fleksibel folketrygd ender en opp med og hva vil eventuelt skje med uførepensjonsordningen og særaldersgrensene? En fleksibel folketrygd vil sannsynligvis innebære en modell hvor ytelsene avkortes ved tidlig uttak – men hvor mye mer i pensjon skal de som står ett år lenger i arbeid få? Hvordan videreføres statstøtten til AFP – blir det en generell subsidiering av tidligpensjonering, som også omfatter dem uten rett til AFP – blir det en avgrenset ordning kun for de med lange yrkeskarrierer og/eller lave inntekter – eller videreføres statstøtten omtrent som i dag? Og hvordan vil AFP tilpasses en ny fleksibel folketrygd: blir AFP, som i dag, en selvstendig førtidspensjonsordning for de mellom 62 og 67 år - eller vil den i større grad tilpasses et system med fleksibel uttak av folketrygd og eventuelt tjenestepensjoner – dvs. omgjørs til en supplerende og livslang ytelse? I hvilken grad blir avkortingselementer bygget inn i AFP ved tidlig uttak – blir det kun en fjerning av retten til godskrivingen av pensjonspoeng, som varslet i brev fra 1997 - eller vil staten bevisst bruke statstøtten for ytterligere å stimulere til arbeid etter fylte 62 år – eller tenker en seg at retten til fritt å kombinere arbeid og pensjon vil gi de nødvendige arbeidsinsitamenter?

For det tredje, er det store utfordringer knyttet til morgendagens tjenestepensjoner. Dette gjelder dels myndighetenes regulering av tjenestepensjonene og dels forsikringsnæringens utforming av tjenestepensjoner i forhold til en ny folketrygd basert på allårsregel. Blir det for eksempel 1G som bunnfradrag og senkes taket for sparing fra 12 til 8G? Og blir det krav om å avvikle sluttlønnsprinsippet i ytelsesordninger til fordel for en ordning basert på gjennomsnittslønn? Hvordan skal delingstall praktiseres? Her er det en rekke spørsmål hvor arbeidstakernes organisasjoner må følge godt med i timen.

Det er for tidlig å si hvordan markedet for tjenestepensjoner vil utvikle seg. Vi kan fastslå at pensjonsspørsmål blir et viktig spørsmål for fagbevegelsens strategier i forhandlingene med arbeidsgiversiden. Blir det for eksempel krav om avtalefesting av tjenestepensjonsordningenes utforming for de som ikke har dette i dag – og ville dette i så fall få gjennomslag hos motparten?

I privat sektor kan det tenkes en fortsatt vekst i innskuddsbaserte ordninger som følge av OTP og omlegginger av de tradisjonelle ytelsesordningene. Denne prosessen kan komme til å gå hånd i hånd med avtalefesting av både innskudds- og ytelsesordninger. Et spørsmål er derfor også om dette vil kunne påvirke arbeidstakerne og deres organisasjoner holdning til innskuddsordninger, da en god innskuddsordning faktisk kan gi mer i pensjon for lavere og midlere inntekter enn dagens ytelsesordninger. Debatten kan derfor gå fra å handle om enten innskudds- eller ytelsespensjoner til i større grad å omhandle avtalefesting, kontroll over kapitalforvaltning og krav om rentegarantier for å sikre arbeidstakere mot svingninger i kapitalmarkedet. Som en del av et slikt alternativ kan en også tenke seg at arbeidsgiver forsøker å ”kjøpe” økt forutsigbarhet og kostnadskontroll gjennom innskuddsordninger ved å tilby arbeidstakerne økt medinnflytelse over nye og større pensjonsinnretninger (for eksempel felles innskuddsordning for flere bransjer).

For fagbevegelsen vil også spørsmålet om kostnader til administrasjon og kapitalforvaltning ved de nye obligatoriske tjenestepensjonene reise spørsmål om ikke bare hvem som skal betale disse, men om etablering av større avtalefestede fellesordninger kan sikre en billigere og mer samfunnsøkonomisk drift. Ikke minst vil kostnadene ved kapitalforvaltning kunne bli vesentlig lavere i store kollektive ordninger enn ved individuelle valg av fondsløsninger. Her er det viktig å komme tidlig nok på banen før det nye pensjonsmarkedet setter seg.

Kompetanse på pensjonsspørsmål vil ha stor betydning nettopp fordi en rekke spørsmål skal avklares i forhandlingssystemet. Vil fagbevegelsen legge premissene er det helt avgjørende at de ligger i forkant for å sikre et bedre og mer kostnadseffektivt pensjonssystem for sine medlemmer.