Fagbevegelse i en delt stat

I Serbia er fagbevegelsen splittet mellom tre store organisasjoner, i Bosnia er det også indre splittelsestendenser, men det store skillet er det samme som ellers i samfunnet. Det er skillet mellom fagorganisasjonene i den muslimsk-kroatiske føderasjonen og den serbiske republikken.

Lederen av LO på føderasjonssiden Edem Biber sier at forhandlingene om samling er avsluttet og han mener at en ny felles organisasjon kommer på plass tidlig i 2004. Han sier han håper at den nye felles bosniske LO vil fungere som en enhet og operere mer effektivt både overfor den føderale regjeringen og det internasjonale samfunn.

Diplomater vi snakker med sier at det er en sterk liberalistisk tendens i den internasjonale administrasjonen i Bosnia. De utenlandske ekspertene er mest opptatt av privatisering og generelle menneskerettigheter.

Liten interesse for vanlige folk

Edem Biber klager over at det er for liten interesse for vanlige menneskers sosiale rettigheter. Med en arbeidsløshet på 42 prosent og et samfunn der over en tredjedel av befolkningen tjener mindre enn 2400 kroner måneden er de sosiale problemene meget alvorlige også for de fleste av de flyktningene som kommer tilbake.

- Det er alt for liten interesse for faglige rettigheter, sier Biber som også klager over at forbundsregjeringen har liten kompetanse på den økonomiske og sosiale området. Men selv om fagbevegelsen formelt blir samlet og kan opptre som en partner for den felles bosniske regjering, hindrer nasjonalistene i de tre folkegruppene en effektiv all-bosnisk regjering. Fortsatt ligger det meste av makten enten i den muslimsk-kroatiske føderasjonen eller i den serbiske republikken.

Gamle kommunister

Andre stiller seg mer kritisk også til fagbevegelsen. Politikeren Sejfuldin Tokic som har brutt ut av sosialdemokratiet og leder et nytt parti sier at mange sosialdemokrater konsentrerer seg om egne interesser og har dårlig kontakt med fagforeningene. Han sier også at det også trenges reformer og en modernisering i fagbevegelsen. Mange av funksjonærene er gamle kommunister som gjentar gamle fraser og har for dårlig kontakt med dagens harde virkelighet. De har ingen strategi for hvordan man skal møte problemene i et nytt samfunn der private interesser spiller en stadig større rolle. Mange av de nye private arbeidsgivere vil ikke forhandle med fagforeningene. De fleste ansatte på den private sektoren er ikke organiserte.

Fagbevegelsen baserer seg på den offentlige sektor, men folk er lite solidariske og prøver å tjene penger på si framfor å organisere seg. Diplomater vi snakker med sier at fagforeningene kunne ha mye å lære fra de nordiske land. Lederne mangler oppdatert kompetanse. På den andre siden er de stilt overfor nesten håpløse oppgaver i et samfunn der de fleste er arbeidsløse og mange av dem som har arbeid må vente i månedsvis for å få utbetalt en liten lønn. Nå skal den offentlige sektoren slankes, mens det nesten ikke finnes alternative arbeidsplasser. At det finnes en stor grå og svart økonomi gjør fagforeningenes oppgaver enda vanskeligere.

Unge, pene mennesker

Det var spesielt interessant å møte advokaten Azra Sehbajraktarevic. Hun leder det som vel nærmest vil tilsvare Handel og Kontor og er så og si i fremste frontlinje.

97 prosent av detaljhandelen er blitt privatisert i de siste årene og de fleste spesielt blant de litt eldre ansatte er satt på gaten uten noen form for støtte. De nye eierne vil ansette unge og pene mennesker, de eldre har praktisk talt ingen sjanser. De unge som kommer inn vet stort sett ikke hva faglige rettigheter er og vil ikke la seg organisere. De er glade for at de har fått jobb, i mange tilfeller lar de seg misbruk av sjefene.

10-12 timers arbeidsdag er vanlig, 'snille' arbeidsgivere gir dem kanskje en fridag i uka, andre får fri hver femtende dag. Det er vanskeligst å få kontakt med butikkspersonalet, de som arbeider i de helt små enhetene. Azra sier at de har diskutert problemene i forbundsstyret og blitt enige om å legge vekt på varehus og større firmaer. Her kan vi prøve å få forhandlingskontakt og hvis det ikke går kan vi true med boikott av varehus og butikkskjeder.

- Det mangler et sosialfond, vi prøver å engasjere regjeringen, men får bare høre at det ikke finnes penger. Mediedekningen er heller ikke bra. Mediene er mest interesserte i politiske intriger, men dekker likevel streiker og mer dramatiske arbeidskonflikter.

Alle sier ja til alt

Det får vi bekreftet ved å lese nyhetsmagasinene. 'Reporter' fra den serbiske republikken intervjuer lederen for lærerforbundet, som sier at hun ikke vil ha noe imot at det oppsto en konkurrerende ny landsorganisasjon på serbisk side.

Alt nå har energisektoren og Jern og Metall brutt med landsorganisasjonen, som styres av gamle kommunister uten evne til å fornye seg., skriver nyhetsmagasinet. På føderasjonssiden skrives det om en splittelse mellom LO-formannen Biber og lederen for Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbundet i forbindelse med en boikott av grensene til Serbia og Kroatia. Striden gjelder en ny frihandelsavtale for Balkan som gjelder fra 1.januar.Bosnierne sier at jordbruket og matvareindustrien kan falle sammen på grunn av lave priser i nabolandene.

LO-formannen snakker om en kommende faglig samling i Bosnia, nyhetsmagasinene skriver om nye splittelser. Vi kan bare trekke den konklusjon at situasjonen er komplisert.

En ambassadør sa at noe av det verste her i Bosnia er at alle sier ja til alt uten at det nødvendigvis gir konkrete resultater. Blandingen av nasjonalisme og de negative virkningene av systemskiftet skaper store komplikasjoner. Det gjelder også for fagbevegelsen i denne oppdelte og dårlig fungerende staten.