Fagbevegelsen avventer brorskapet

Den egyptiske revolusjonen har nådd en ny fase med presidentvalget, som i midten av juni munnet ut i enda en politisk seier til Det Muslimske Brorskapet. Det sier mange lokale obeservatører, og de fortsetter med å spørre seg selv og hverandre hva valget rent praktisk kommer til å bety.

Les: Arbeiderne taper presidentkampen

Selv om avslutningen på valget kom i tekniske vansker og det endelige resultatet derfor lot vente på seg, var det allerede på den siste valgdagen så godt som sikkert, at den nye presidenten heter Muhammed Morsi. Som ung tok han ingeniørutdannelse i USA, han har undervist ved et amerikansk universitet, og etter at han tok en professorstilling ved hjemkomsten til Egypt i 1985, har han vært politisk aktiv i landets islamske opposisjon til Mubarak-styret. Han tegner derfor på mange måter en personlig profil av Det Muslimske Brorskapet, som prøver å forene en religiøs livsstil med en moderne tilgang til verden og et pragmatisk forhold til vestlig demokratioppfatning.

Les: Revolusjonsiver snudd til skuffelse

Men saken er hva dette reelt kommer til å bety for den delen av den egyptiske befolkningen som nok ser med størst forventning på revolusjonens resultater, nemlig de dårligst stilte og arbeiderne. De håper nemlig ikke bare på en demokratisk utvikling, men også på reformer som skal gi dem et sosialt løft og ikke minst bedre vilkår på arbeidsmarkedet, og dermed grunnlaget for en tryggere tilværelse.

Derfor er Egypts nye, uavhengige fagbevegelse, som oppstod for vel et år siden i kjølvannet av revolusjonen, nok en av de parter i utviklingen som har størst grunn til å se med både forventning og bekymring på det nye styret. Det er god grunn til å si at fagbevegelsen utfordrer Det Muslimske Brorskapet.

Reformregnskapets time

En egyptisk kommentator har satt saken helt på spissen ved å si at presidentvalget var egypternes valg mellom pest og kolera. Bak dette ligger holdningen at det var et valg mellom et militært diktatur og et islamsk diktatur, for uansett hvordan man vender og snur på saken, mener denne og mange andre lokale observatører, at den reformprosessen som revolusjonen la opp til, har langt igjen og neppe heller vil bli ført fullt ut i livet med det samme.

Det som mange hefter seg ved i dag er at Brorskapet ikke var med, da revolusjonen grep Egypt 28. januar i fjor. Bevegelsen forholdt seg avventende, og det skulle gå over en uke, før den valgte side i konflikten. Og da Mubarak-styret var styrtet og protestene på Tahrir-plassen i det sentrale Kairo falt til ro, nøyde Brorskapet seg med å uttale sin veldig prinsipielle støtte til reformkravene, uten å gå i detaljer forøvrig.

–Den eneste forklaringen må være at folk på en eller annen måte er gått etter det sikre, er Moheb Zakis forklaring på den massive folkelige tilslutningen som Det Muslimske Brorskapet kom til å oppleve ved både parlamentsvalget i desember og januar samt presidentvalget nå i juni.

Moheb Zaki er tilknyttet Ibn Khaldoun-senteret for Utviklingsstudier i Kairo. Her følges omveltningene i Egypt nøye og ikke minst utsiktene til meningsfulle endringer. Hans umiddelbare forklaring på Brorskapets suksess er at organisasjonen under Mubarak-styret var forbudt og derfor er blitt stående som den mest markante motpolen til det gamle regimet.

Innstramminger fra salafistene

Men herfra er der jo et stykke til i hvilken grad Brorskapet også er åpent for demokratiske reformer. Det er relevant, fordi argumentet i vestlig tankegang ofte lyder, at islamske bevegelser bygger på en ideologi, som vanskelig lar seg forene med demokrati, som vi forstår det.

–Man skal være forsiktig med slike stereotype oppfatninger, forklarer Moheb Zaki videre. – Det er jo sant nok at religiøse bevegelser og kompromisser ikke alltid passer sammen, men i dette tilfellet kan islamismen godt gradbøyes.

Som han ser det, har Det Muslimske Brorskapet vist mange tegn på kompromissvilje. Helt siden grunnleggelsen i 1928 har Brorskapet hatt som grunnprinsipp at man ønsker et større islamsk innhold i det egyptiske samfunnet, men at veien dit skal gå gjennom deltakelse i de vedtatte, demokratiske prosessene. Og det har ikke endret seg. Bevegelsen har også helt fra starten sagt at den vil respektere alle internasjonale avtaler, inkludert den kontroversielle freden fra 1979 med nabostaten Israel, også selv om disse avtalene ikke alltid stemmer overens med prinsippene i islamsk lovgivning.

–Det Muslimske Brorskapet er ikke antidemokratisk, og bevegelsen fører oss ikke i retning av noe religiøst diktatur, smiler Moheb Zaki. –Det gir meg grunn til å tro at bevegelsen også vil respektere de frie fagbevegelsene, selv om deres dagsorden i prinsippet er sekulær.

Det springende punktet er salafistene. Det er en gruppe islamske bevegelser som der går langt mer fundamentalistisk til verks enn Brorskapet, og ved parlamentsvalget rundt årsskiftet kom de til å utgjøre den neststørste fraksjonen – rett etter Brorskapet. Og det betyr at både Muhammed Morsi som president og Det Muslimske Brorskapet som sannsynlig regjeringsparti, vil være under betydelig press fra konservative islamske grupper.

Kvinnenes representasjon i det nye parlament kan betraktes som et forvarsel på dette. Kun åtte av 508 parlamentarikere i det nyvalgte parlamentet er kvinner. Det er mindre enn 2 % og altså et drastisk fall i forhold til Mubarak-tiden, hvor det var vanlig med omkring 10 % kvinnelige parlamentarikere.

–Jeg synes det er et katastrofalt parlament. Hvordan kan det representere samfunnet? spør Dalia Abd el Hamid, talskvinne for organisasjonen Det Egyptiske Menneskerettighetsinitiativ i Kairo.

Trenger 500.000 nye arbeidsplasser årlig

Dette er grunnlaget for den reformpolitikken som både egypterne og verdenssamfunnet venter av det nye styret. Inntil videre er Egypts demokratiske prosess endt i nye demonstrasjoner. Økonomien har vært i krise helt siden revolusjonen og viser ingen tegn på bedring, og de skrittene i demokratisk retning, som de to valgene i prinsippet avtegner, truer med å kantre, fordi den militære overgangsregjeringen inntil videre nøler med å overdra den totale makten til valgets vinner, Det Muslimske Brorskapet.

Så mens Brorskapet må kjempe seg adgangen til det mandatet som folket har gitt bevegelsen, må det samtidig forberede seg på å skulle vende en komplisert økonomisk situasjon.

–Siden revolusjonen er arbeidsløsheten vokst med en tredel, slik at den nå ligger på 12 %, forklarer økonomen Ghanem Nusseibeh. –Og det er bare det offisielle tallet. Enda mer bekymrende er det at 80 % av de arbeidsløse egyptere er under 30 år, og det er nettopp den aldersgruppen som startet revolusjonen.

Den utfordringen som det nye styret står overfor, består av et flere årtier gammelt egyptisk problem som bare er eskalert. Tilbake på 90-tallet begynte Hosni Mubarak å ta skritt til en liberalisering av økonomien. Den gigantiske offentlige sektor skulle reduseres, og i stedet skulle det skapes arbeidsplasser i private virksomheter. Men i stedet kom en omseggripende korrupsjon som stilte seg i veien for utviklingen, og det har det egyptiske samfunnet lidd under helt til januar 2011, da Mubarak-styret falt sammen.

–Korrupsjonen er sterkt redusert eller helt borte, men jobbskapingen er fortsatt det store problemet, fortsetter Nusseibeh.

Det må skapes en halv million nye arbeidsplasser hvert år bare for å følge med befolkningsveksten, lyder analysen. Det er i seg selv et vanskelig mål å oppfylle, og det er ikke blitt lettere fordi det er sterkt avhengig av en annen faktor, nemlig omfanget av utenlandske investeringer. Og for å trekke til seg disse må landets ledelse kunne overbevise resten av verden om at det er lurt å investere i Egypt.

–Det blir en av Det Muslimske Brorskapets helt store utfordringer, fortsetter Moheb Zaki. –Og det kan bli vanskelig, for hvis utenlandske investorer ser at Brorskapets maktposisjon er avhengig av støtte fra ytterliggående salafister, vil de veldig raskt kunne finne det mer opportunt å plassere pengene sine andre steder i verden. Egypt går med andre ord inn i en tid hvor den indre stabiliteten kommer til å bety mye for utviklingen framover.

Fagbevegelsen stiller krav

Dette er en av årsakene til at Egypts nye, uavhengige fagbevegelse inntil videre har holdt lav profil. De har ikke villet skape unødig uro omkring utviklingen og har derfor bevisst holdt igjen med arbeidsnedleggelser og andre protester. Men det står samtidig klart at arbeidernes tålmodighet med de nye makthavere også har sine begrensninger.

–Et av revolusjonens hovedkrav var en stadfestet minstelønn på 1500 pund (knap 1500 NOK) i måneden, men det målet er det for eksempel ikke så mange som snakker om mer, sier Hassan Abu Talab, en uavhengig politisk kommentator i Kairo. –Men saken er ikke blitt glemt og problemene vil melde seg for det nye styret.

Når trådene derfor er redet ut etter presidentvalget og den nye maktfordelingen er kommet på plass, forventer mange derfor at fagbevegelsen vil begynne å stille krav igjen.

–Revolusjonen startet med å legalisere den uavhengige fagbevegelsen, men det viste seg for komplisert å gi den reell makt, slutter Hassan Abu Taleb. –Det skal det kompenseres for nå, og det betyr at samtidig med at det nye styret har en hel rekke problemer å takle, vil fagbevegelsen begynne å utfordre det på det som startet hele revolusjonen, nemlig arbeidernes vilkår og rettigheter.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen