«Farewel, Nordic modell»

Det britiske finanstidskriftet har aldri vært begeistret for de nordiske velferdssamfunnene. Det passer ikke inn i deres tro på markedskreftene. Det skal rett og slett ikke være økonomisk mulig å forene høye skatter og god velferd med produktivitet og sunne budsjetter. Langt på veg mener Peet at det hele er en liten bløff som framstår langt bedre utenfra enn innenfra. Og han trekker fram den borgerlige valgseieren i Sverige som et bevis på at nå er det hele snart over. Nå har også skandinavene forstått at det eneste som betyr noe er beinharde økonomiske reformer som slipper løs de frie markedskreftene.

Det samsvarer dårlig med undersøkelser i Danmark som viser at befolkningen i viktige verdispørsmål har gått noen lange skritt til venstre eller at vi i Norge har en rødgrønn regjering. Samtidig er det all grunn til å være ydmyk og lytte til advarsler. Den nordiske modellen er på mange måter et skjørt byggverk. Og er det noe historien viser gang på gang så er det at ingenting varer evig. I en turbulent verden framstår de nordiske landene som nesten for gode til å være sanne. Kanskje ikke så merkelig at sosialistenes presidentkandidat i Frankrike, Segolene Royal, ikke er alene om å se nordover når hun tegner framtida for eget land. Men har The Economist likevel rett?

Nei, ikke hvis de nordiske samfunnene fortsetter å være egalitære. Den største trusselen kan faktisk være vår egen suksess. Når mange nok blir så økonomisk ressurssterke at de ikke lenger ser behovet for et fellesskap, da begynner vi å nærme oss slutten for den nordiske modellen. Når mange nok begynner å kjøpe seg bedre skoler, bedre helsetjenester eller bedre pensjoner enn hva det offentlige leverer til folk flest, da er oppløsningen ustoppelig. Den samme forvitringen får vi når næringslivets ledere og andre sentrale samfunnsaktører mister kontakten med resten av samfunnet og fører et liv styrt av egne normer, hevet over hva vi andre må rette oss etter. Den tredje faren er dersom vi i enda større gjør arbeid til det eneste salige. Vi må erkjenne at mange mennesker aldri vil få plass i det ordinære arbeidslivet. De må få anledning til å bidra til fellesskapet ut fra egne forutsetninger og verdsettes i like stor grad som de yrkesaktive. Arbeidslinja må favne videre enn lønnsarbeid. Verdiskapning er noe langt mer enn det som kan måles i bedriftsregnskap. Og verdien av den nordiske velferdsmodellen er langt høyere enn hva som framkommer i nasjonalregnskapene.