Farligst er likegyldigheten

Et besøk i Auschwitz viser hva inndeling av mennesker etter rase og religion kan føre til. Møtet med leiren der utryddelsene ble industri, gjør sterkt inntrykk på jernbaneansatte fra Norge.

Publisert Sist oppdatert

JOBB

Da den polske hær var nedkjempet høsten 1939 kom byen Oswiecim inn under Det tredje riket, og navnet ble endret til Auschwitz. Leiren ble opprettet i 1940.

I 1941 ble det bestemt at stedet skulle bli sentrum for "den endelige løsning", utryddelsen av jødene. For å øke effektiviteten ble Auschwitz 2 bygget, bedre kjent under navnet Birkenau. Her ble det satt opp en plattform der den hastige utvelgelsen foregikk. De sterkeste ble sendt til tvangsarbeid, de svakeste rett i gasskamrene. Ifølge SS-sjefens egne notater, dreide dette seg om opp til 75 prosent av transportene.

De som skulle jobbe, ble sortert og merket med forskjellige farger i et hierarkisk system der jøder og homoseksuelle sto lavest, mens politiske fanger og kriminelle ble rangert høyest. Ofte ble de ankomne ikke engang registrert eller gitt et fangenummer, derfor er det vanskelig slå fast hvor mange som ble drept.

Historikere har kommet til at mellom 1,2 og 1,6 millioner døde fra 1940 til 1944. For 62 år siden, 30. oktober 1944, ble gasskamrene i Birkenau brukt for siste gang.

Den uvanlige studieturen ble planlagt i vinter, og møtte så stor interesse at mange måtte avvises. Samtlige 42 som fikk plass, forpliktet seg til å delta på omvisningen i nazistenes mest beryktede drapssted.

– Hvordan kan noen klassifisere seg selv som de beste, og se på andre folkegrupper som noe man må kvitte seg med? Det er helt ubegripelig. Auschwitz er den ytterste konsekvens av å stemple andre mennesker som mindreverdige, sier Gernot Klinger, leder i Forening for teknikk- og administrasjonspersonale (FTA) i Jernbaneverket.

Gjentakelser. Klinger trekker fram et sitat av forfatteren Elie Wiesel: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

– Overgrepene tok ikke slutt da andre verdenskrig var over. Vi kan ikke bare se en annen vei når nye hendelser inntreffer i Darfur, i Rwanda og under krigen på Balkan. Jeg er glad for at så mange ville bli med på en tur som er mer en rent faglig, for i vår forening er det viktig å motarbeide tendensen til å sette mennesker i båser. Også i Norge ser vi tendensene. Hver gang noe skjer i minoritetsmiljøer er det ”dem” og ”oss”, sier Klinger, som selv er tysk og har møtt forskjellige holdninger hjemme i sitt fødeland. Noen mener årene under nazistene nå har fått nok oppmerksomhet, andre bringer rasismen fram igjen. Han ser på skiltene til besøkende biler og busser, noen kommer fra Tyskland.

– Mange flere av dem burde tatt turen hit. Det kom fram under lokalvalgene i høst, der nynazistiske partier økte sin oppslutning, særlig i det tidligere Øst-Tyskland.

Må bearbeides. Norsk Jernbaneforbund, som FTA tilhører, har kamp mot rasisme, fremmedhat og diskriminering i sitt verdigrunnlag. Turen skal understreke at formuleringene forplikter.

Etter omvisningen samler deltakerne seg for å dele noen tanker fra de sterke inntrykkene. Selv om alle visste mye på forhånd, er det noe helt annet å gå inn i bygninger der fangene ble torturert og drept.

– Jeg er glad for å dele så grusomme opplevelser med venner som har samme verdigrunnlag som meg, og hadde ikke reist hit på egenhånd. Derfor er det veldig fint å legge en felles tur hit, sier Jose Beltran.

– Å se barnesko og barneklær var forferdelig. De fortalte at de mest uskyldige ble tatt av dage. Legen Josef Mengele utførte bestialske forsøk på tvillinger. Det gjør veldig sterkt inntrykk å se slik terror satt i system, sier Geir Vigstad.

I Auschwitz står fremdeles porten med sitt kyniske slagord: Arbeit macht frei. Arbeid gir frihet. Piggtråd og vakttårn gir et dystert inntrykk, men først inne i bygningene kommer fortellingene om hva som foregikk her. En egen avdeling var et fengsel i fengselet, lukket inne av en høy mur, hvor SS gjennomførte tusenvis av henrettelser. Her la FTA ned blomster og holdt en kort minnestund i respekt for ofrene.

Da maskineriet skulle bli enda mer effektivt, anla nazistene Auschwitz 2-Birkenau like ved, et enormt område med jernbanespor helt fram til gasskamrene og krematoriene. Her skilte SS-leger ut arbeidsføre menn allerede på perrongen ved ankomst. Alle andre gikk rett i gasskammeret.

– I Birkenau slo det meg med en gang at dette var en utryddelsesleir. Trebygningene og størrelsen på området forteller sitt. Etter krigen slapp mange av disse kjeltringene unna, enkelte fordi seierherrene mente man hadde bruk for dem, sier Klinger.

– Ved den norske minneplaten foran krematoriene og gasskamrene lå det masse blomster, et signal om at de hvite bussene bringer ungdom hit. Jeg synes vi skal være stolte over hva de får til, sier Reidun Sandal.

Etterarbeid. FTA-turen kom i stand da styret med Klinger i spissen ville gjøre mer ut av en studietur enn vanlig. Oppslutning ble for stor i forhold til overnattingskapasiteten i Krakow, men etter litt diskusjon bestemte styret seg for å reservere samtlige senger på et hotell i utkanten av byen. De inviterte med seg kolleger fra andre foreninger, Jernbaneforbundet støtter tiltaket og LO Stat bidrar til etterarbeidet.

– Vi skal møtes senere i høst for å bearbeide inntrykkene herfra. Alle er velkomne til å skrive ned hva de føler for, jeg håper denne opplevelsen gir noe vi kan bringe videre til andre, sier Georg Klinger.

Powered by Labrador CMS