Farvel til våpnene

Samlivsterapeut og psykolog Sissel Gran, som etter hvert har blitt en offentlig person med en viss kjendisstatus i de rette miljøer, har med boka ”Kjærlighetens tre porter” igjen skrevet en bok om kjærlighetens (u)muligheter. Og som i sin forrige bok ”Kjærlighet i hastighetens tid” (2004) handler også denne om paret og forholdet mellom to mennesker. Gran har aldri lagt skjul på at hun helst ser at forholdet skal vare ”til døden skiller oss ad”, skjønt ikke for enhver pris.

Boka er, som tittelen antyder, delt i tre deler. Hver del handler om kjærlighetens ene av tre porter. Portene er en metaforsik måte å snakke om vendepunkter som alle kjærlighetsforhold må gjennom dersom forholdet skal bli et godt sted å være.

Første port er før-forelskelsen. Den hopper jeg raskt over. I den andre porten skriver Gran blant annet: ”Skal du bli en god partner, må du interessere deg for din kjæreste og for forholdet. Du må stadig ville vite hvem dette mennesket er, ikke ta for gitt at du har forstått hele personen. Og du må interesse deg for deg selv og din egen utvikling – som menneske og kjæreste. Den vanligste utfordringen i parforholdet er at begge parter forventer mer av den andre enn av seg selv. Det går ikke. Du har et ansvar for din egen utvikling. Det er ikke partneren alene som skal gjøre deg god.”

I sin forrige bok var Gran opptatt av de to menneskene i forholdet pluss forholdet sjøl. På mange måter er det samme tema hun kretser om denne gangen, hun beskriver det bare med litt andre ord.

”I et forhold som skal vare lenge, må begge kunne stole på at det er mulig å henvende seg til hverandre og bli tatt imot, selv om begge føler seg dypt såret og krenket av den andres ord og handling.”

I den siste delen beskriver Gran kjærlighetskampen og spiller på en krigsmetafor (hun bruker mange av dem) da hun anbefaler et farvel til våpnene, for øvrig en allusjon til Ernest Hemingways kjærlighetsroman fra første verdenskrig, som nettopp bærer tittelen ”Farvel til våpnene”.

Det er mange farer i et kjærlighetsforhold, noen Gran er flink til å framheve. For eksempel denne:

”Noen får aldri nok, de må bekreftes gang på gang, de er som en bøtte uten bunn. Den eneste som kan tette en slik lekkasje, er personen selv. Vi kan støtte, bære, hjelpe vår kjære i hans eller hennes ønske om å forandre seg, men vi kan ikke være hele motoren. Man kan ikke vokse bare gjennom partnerens bekreftelse. Vi må selv anstrenge oss for å bli en så trygg partner som mulig for den andre. Og vi må yte tilbake, se den andre, ikke for å bli rost og belønnet, men fordi kjærlighet handler om å lengte etter å gi, ikke bare få.”

Jeg har i utgangspunktet flere motforestillinger mot ”kokebøker” i kjærlighet og bøker av typen ”hvordan-vi-skal-få-et-forhold-til-å-vare”, altså den typen bøker Sissel Gran skriver. Likevel må jeg innrømme at de scenene hun beskriver, de tankene hun formidler og de refleksjonene hun gjør seg, er så gjenkjennende at hennes tekster, enten de er i avisspalter eller i stive bokpermer, er vanskelige å vende seg bort fra. ”Kjærlighetens tre porter” er ikke noe unntak i så måte.