Firuz virus

– Det rare er at jeg var ”integrert” før jeg kom hit. Jeg var mot rasisme, for likestilling, jeg utøvde ikke vold, jeg er for demokratiet og velferdsstaten. Men jeg blir aldri helt inkludert. I KRL-faget til min datter, står det i boka at her har vi Gud, mens de der, i muslimske land, har de Allah. Mens her snakkes egentlig om den samme guden. De lærer tidlig å skille menneskene i grupper i dette landet.

Etter 20 år i Norge opplever jeg at når jeg hjelper en gammel dame over veien på glattisen, at hun ser opp på meg, og i det hun egentlig hadde tenkt å si takk, ombestemmer seg og sier; du er utlending du, og går sin vei.

Det er når noen forteller slike historier, at jeg tenker at jeg kan nok ikke være helt norsk, jeg heller.

Han begynte å tegne for å tjene penger. 15-åringen flyttet hjemmefra og inn i kollektiv. Husrom er dyrt også i Istanbul. For Firuz Kutal har vokst opp i det tidligere Konstantinopel, hovedsete for keisere fra oldtiden og det ottomanske riket. Tyrkias største by med 13 millioner innbyggere. Hans venner var jøder, katolikker, muslimer og ateister.

– Tyrkia er et komplekst samfunn, med store variasjoner over religion, ideologi og kultur. Min bror og jeg har vokst opp i et middelklassehjem og har hatt stor frihet. Min mor ble skilt, og giftet seg på nytt. Det var nok ikke enkelt for henne på den tiden, minnes Firuz.

Jeg møter ham på kontoret i Industrigata, et steinkast fra Majorstua i Norges hovedstad. Kontorfellesskapet ligger sammen med et galleri, og tonen er lett mellom folkene som kommer og går. Det er bilder overalt, noen i streker med kraftige farger, men med sterke uttrykk. En tunge er kuttet i biter, en mann som deles opp av tau. Andre i lette tynne blyantstreker, med mennesker tett i tett på stranda, flankert av den enslige nordmannen på ski i ødemarka.

Firuz tegner meninger. Holdninger. Politiske innlegg. Om rasisme, likestilling, ytringsfrihet. Det er det har trives best med. Men han vil ikke være innvandrer-tegner. Han vil bare være tegner.

I 1990 gikk han ut som en av de beste i klassen fra Statens håndverk og kunstindustriskole, hvor han tok hovedfag i grafisk design og illustrasjon. Det er ikke enkelt å skape et livsgrunnlag som kunstner eller som illustratør, for den saks skyld, i lille Norge. Som ikke-etnisk norsk er det muligens enda vanskeligere. Han opplever det som mange andre innvandrere opplever. De blir kontaktet når det handler om andre innvandrere.

– Når jeg får et oppdrag fra et forlag for eksempel, handler det nesten alltid om en innvandrer-sak. Det er fint, men jeg vil gjerne tegne hva som helst av andre ting også, sier Firuz, som legger til at han vil ikke klage.

– Jeg har valgt å bli i dette landet. Jeg kunne dra hvor som helst, men det skandinaviske demokratiet var spennende, sier Firuz Kutal, som også er SV-politiker. Han sitter som vara i bydelsutvalget, er leder av St. Hanshaugen SV, mens kona Gülay er informatiker og leder av etnisk likestillingsutvalg i SV.

Hjemme i Tyrkia studerte Firuz matematikk ved Bosphorus Universitetet. Ikke nok med det, han tok to grader på seks år, i stedet for på åtte. Både mattematikk og industri-ingeniør.

Gülay reiste til Norge, mens Firuz ville helst til Frankrike. Venner i Wien og visumplikten gjorde dermed Østerrike til en mellomstasjon. I Istanbul kjente de en norsk kvinne, og slik fikk de kunnskap om det lille landet langt nord. Begge to hadde prøvd ut sine kunstneriske sider ved siden av studier og jobb i hjemlandet. De hadde blant annet lagd en utstilling med dikt av Gülay, illustrert av Firuz. Utstillingen ble vist i mange byer over hele Tyrkia.

Møtet med Østerrike ble likevel skremmende for Firuz. Han bodde i Graz, som ligger ikke langt fra stedet der Hitler ble født. På kirkeveggen stod det skrevet: ”Det finnes tre pester i verden. Det er pest, sult og tyrkere.” I Graz stilte Firuz ut bilder med temaer om rasisme og nazisme.

– Jeg mener at tenkningen i Europa separerer mennesker. Det er vi og de andre. Ikke oss, sier han.

Hans første utstilling i Norge var på Blindern og het ”Du og de andre”. Alle bildene ble solgt i en fei. Det var norsklæreren hans som klarte å overbevise ham om at han var så god at han måtte forlate sin akademiske livsvei og vie sitt liv til kunsten. Firuz ler. Det gjør han i grunnen ofte. Humoren er en viktig del av livet og i uttrykket i det han lager. Han var faktisk den første som lagde ekte tegnefilm på datamaskin i Norge. I 1986 fikk Universitetet i Oslo sin første Macintosh, og de ga Firuz anledning til å lage tegnefilmer, som en del studiene sine. Den tekniske siden av ham kom godt til nytte.

I 1986 fikk Universitetet i Oslo sin første Macintosh, og ga Firuz lagde tegnefilm på data, som en del studiene sine. Den tekniske siden av ham kom godt til nytte.

Da Vatikanet i Roma sendte invitasjon til 100 tegnere over hele verden, for å tegne fredsduer etter at Irak-krigen brøt ut, var Firuz den eneste representanten fra Norge som fikk invitasjon. Men det norske Tegnerforbundet vil ikke ha ham som medlem. Juryen som tar inn medlemmer i forbundet trenger ikke begrunne sine avslag – slik er reglene. Da han gikk ut i 1990 fikk han tilbud om medlemskap, men økonomien strakk ikke til den gangen. Nå, etter å ha levd av å tegne og male i 15 år, vil ikke forbundet akseptere ham.

– Det mest slitsomme er at du hele tiden må vise hvor flink du er. Det er akkurat som kvinner som søker på lederjobber, de må minst være dobbelt så fink som menn, sier Firuz.

– Jeg heter Firuz. Det låter som virus. Slik får han oss til å huske navnet sitt. Han har en samling med haugevis av forskjellige måter navnet hans staves feil på. Mine assosiasjoner går i en annen retning; til en av Midtøstens berømte sangerinner, Feiruz.

Men Firuz betyr egentlig turkis diamant.