Fra furulegger til sjøbein

Fra Atlanterhavet i Norge til Stillehavet i Russland går det et sammenhengende bredt belte barskog. Boreal skog kalles det, og lengst inn mot svenskegrensa, gjemt bak millioner av furu- og granlegger bor Henrik Nåsved Storbæk. Han er 19 år og fra Ljørdalen i Trysil kommune.

Ifølge GPSen min på bilen er det 237 kilometer dit fra Bjørvika i Oslo. Eller snaut 128 nautiske mil om man skal bruke maritim måleenhet. Det er det ikke så mange i Ljørdalen som gjør. Henrik er den eneste.

Den høye bredden

Mens jeg fyker nordover på E6 fra Oslo tenker jeg på hva det er som får en tenåring fra de dype skoger til å velge seg en yrkeskarriere til sjøs. Jobbvalget blir ikke mer opplagt når jeg først passerer Løiten Brænderi på Løten og Norsk Skogbruksmuseum i Elverum.

- Langs kysten er det ofte fyrtårnene som er de høyeste bygningene. Her er det Felleskjøpets silo, smiler jeg for meg selv i det jeg krysser brua over Glomma på vei østover.

En liten time senere parkerer jeg bilen i Trysil sentrum. Overalt ser jeg bredbeinte mennesker, men det er ikke sjøbein de setter. I nesten 15 kuldegrader har man på så mye klær at det er vanskelig å ha trang beinføring.

Ljørdalen ligger 40 kilometer videre, men på dårlige vinterveier har Henrik tilbudt seg å møte meg i Trysil på kafeen Rialto, som av alle ting betyr «den høye bredden». Kanskje er det flere som drømmer om havet her?

Dro alene

- Jeg skulle egentlig ikke bli sjømann, ler han på spørsmålet mitt.

Som 15-åring flytta han til Elverum for å gå på videregående skole. Henrik ville bli bilmekaniker. Slik gikk det ikke.

- Læreren vår i Elverum sa til oss at det hadde vært tøft om noen valgte maritimt når vi skulle videre fra grunnkurs mekanikk. En kamerat og jeg bestemte oss for å prøve, men han trakk seg, så da dro jeg til Tønsberg på Færder videregående alene, forteller han og tar en stor slurk kaffe.

Svart selvsagt. Man får både espresso, latte og hva de nå heter alle de ulike kaffetypene som finnes på den urbane kafeen i Trysil. Spørsmålet mitt om hva slags kaffe han ville ha, bare lo han av.

Langfart

I ett år gikk han på skole i Tønsberg, men det var verken elvebåter på Glomma, Skibladner på Mjøsa eller innlandsferja på Randsfjorden som lokket unggutten fra Ljørdalen da han skulle velge lærlingplass.

- Jeg ville på langfart, sier han kontant.

Det valget har ført til mye anger. Ikke hos Henrik, men hos kompisen som valgte å bli bilmekaniker i stedet for å dra til sjøs slik planen egentlig var.

- Jeg mønstret på i Cape Town, og har på de tolv månedene jeg har i fartstid til nå, blant annet vært i Singapore, Saudi Arabia, Canada, Columbia, Venezuela og De Nederlandske Antiller i Karibia, smiler han.

Kystvakta neste

Om bord er det kun en kadettlærling og han selv som er norske. Offiserene er russiske og mannskapet fra Filippinene. Totalt er de 26 om bord i det rundt 330 meter lange skipet.

- Det går på engelsk om bord, og det var veldig uvant på den første turen, men jeg angrer ikke på valget mitt i det hele tatt. Jeg får sett mer av verden og tjener godt, påpeker han.

Til sommeren skal motormannslærlingen ta fagbrev.

- Så blir det militæret. Jeg lurer på om jeg skal binde meg for noen år, slik at jeg kan få tatt videreutdanning, forklarer 19-åringen.

Det gjør at både hæren og flyvåpenet er uaktuelt.

- Jeg vil prøve å søke meg inn i Kystvakta, forteller han.

Målet er nemlig krystallklart. Han vil fortsette som sjømann.

- Jeg ser for meg en karriere til sjøs som maskinist, men da må jeg gå litt mer skole. Helst vil jeg fortsette i langfart, men det kan bli vanskelig da det er få norske maskiniststillinger på langfart, sier han.

Stolte foreldre

Henrik innrømmer at det kan være tungt å være borte tre og fire måneder på jobb, men at han har full støtte hjemmefra for yrkesvalget sitt.

- Det verste er nok at jeg ikke ser venner og familie jevnlig. Det hender man savner de hjemme, men det venner man seg til. De hjemme må nok ta litt av skylda for at jeg havnet til sjøs. Jeg var litt usikker og nervøs før jeg valgte maritimt, men de backet meg opp, forteller han.

Ingenting tyder på at den støtten er blitt mindre etter at han begynte som lærling i langfart.

- Jeg tror de er stolte av meg, sier han.

Ser verden

Til sommeren når fagbrevet er unnagjort er det en telefon Henrik har tenkt å ta.

- Planen er å ringe den gamle læreren min i Elverum. Da skal jeg fortelle ham hvordan det har gått med meg, sier han fornøyd.

Det er nemlig liten tvil om at for 19-åringen fra Ljørdalen synes sjømannslivet gir mer pluss enn minus i regnskapet. På alle måter.

- Det beste med å være sjømann er at man kommer hjem med lomma full av penger. Om bord bruker man ikke noe. Hvis man ikke er så hjemmekjær oppfordrer jeg alle til å reise ut, gjerne på langfart. Da får du sett verden gratis, avslutter Henrik Nåsved Storbæk.