Fra ille til mote

Det er 1. mai i Cape Town, Sør-Afrika. Parken Company’s Gardens i sentrum er full av barn, unge, voksne og eldre. En av byens husløse sover ubemerket på plenen mens bassen dundrer ut av høyttalerne og oppmerksomheten er vendt mot scenen. De fagorganiserte i Sør-Afrikas Kles- og Tekstilarbeiderforbund (Southern African Clothing and Textile Workers Union, SACTWU) venter spent på å se moteoppvisningen – og modellene. De markerer nemlig dagen på spesielt vis; med et moteshow der klærne vises fram av arbeiderne som lager dem!

Publikum plystrer og mobiltelefoner peker mot scenen for å ta bilder av seks kvinner i sportsklær som poserer og ler. De arbeider for fabrikken Mike Sports og for første gang har de på seg klærne de lager til daglig. Og det foran 6 000 mennesker! For arbeiderne hos Mike Sports handler 1. mai om at de organiserte i tekstilindustrien kommer sammen og feirer seg selv. – Det er hardt arbeid på fabrikken, så det er viktig at vi kan komme sammen og ha det gøy, mener de.

Arbeiderne for designmerket Hip Hop bærer festplagg som de aldri selv ville kjøpt. – Kjolene koster 4 000 Rand, forteller de (cirka 2 680 NOK). Kvinnene jobber i ulike deler av produksjonsprosessen; blant modellene er en syerske, en vasker og en resepsjonist. For dem handler moteshowet om å vise fram at de er stolte av det de gjør hver dag. I tillegg til å vise fram klærne de produserer er det også en utfordring å være modell – så selv om nervøsiteten var til stede fremmer opplevelsen selvtillit og selvrespekt, mener de.

Moteshowet på 1. mai er starten på en rekke begivenheter som utgjør fagforeningen SACTWU’s Cape Town Fashion Festival, arrangert for sjette år på rad. Mote og design vises fram i sterk kontrast til de mindre glamorøse delene av industrien; arbeidsløshet og lave lønninger. Og nettopp det er bakgrunnen for festivalen. Gjennom å sette fokus på mote- og designtalentet i Sør-Afrika ønsker SACTWU å bekjempe fattigdom gjennom å skape arbeidsplasser, noe som sårt trengs i Sør-Afrika i dag, spesielt i tekstilindustrien. Som følge av billig import fra Kina og andre lavlønnsland har 70 000 arbeidsplasser gått tapt de siste fire årene.

En viktig del av festivalen er vitnemålsutdelingen for 700 lærlinger. Cameron Raubenheimer jobber som vever for SBH Cotton Mills og har vært i lære i ett og et halvt år. Da fabrikken måtte legge ned spinneriet var det ufaglærte som måtte gå. Cameron benyttet seg derfor av muligheten til å ta fagbrevet for å sikre jobben sin, og for ham er dette en veldig spesiell dag. – Dette er ganske stort for meg. Jeg har aldri mottatt et vitnemål før, ikke fra skolen engang. Dette er mitt første vitnemål, sier han stolt.

Verdighet og respekt er også grunnen til at Nashied Armien vil ta del i festivalen. Han representerer designmerket Soulchild på en motevisning i Mitchell’s Plain, en av Cape Towns fattigere bydeler.

– Det handler om å gi noe tilbake, sier han. – Stoltheten mangler i industrien fordi arbeidet er totalt uglamorøst. Han finner fram en hvit bluse som akkurat har vært på catwalken. – Denne er laget på syerskens soverom, forteller han engasjert. – Vi må knytte sammen alle delene av produksjonen, slik at arbeiderne føler at de er en del av en helhet. Kvinnene som lager disse klærne får jo aldri sett det ferdige produktet, legger han til. Siden Soulchild bare produserer 150 klesplagg i hvert design og farge, kan de ikke bruke de større fabrikkene, og finner derfor uregulerte og uorganiserte syersker gjennom anbefalinger. – Kvalitetsklær av siste mote kommer fra hvor som helst i Mitchell’s Plain, smiler han.

Nettopp stolthet er en klar tråd gjennom hele motefestivalen. «Wear the pride of the people you help to employ» står det på bannere på konferansen der politikere, fagforeningen og andre aktører i industrien er samlet. Det fortelles om arbeidere og fabrikkledelse som samarbeider for å øke konkurransedyktigheten. De snakker om viktigheten av å utvikle nye produkter, om behovet for å fremme Sør-Afrika som motenasjon og om å knytte bånd mellom moteverdenen og produksjonen. Mens diskusjonen pågår jobber 388 arbeidere i lukta av dongeri og symaskiner. Konferansen er lagt til Levi’sfabrikken og avsluttes med et moteshow mellom maskinene på fabrikkgulvet. Arbeiderne jubler når deres egne produkter kommer på catwalken. – Dette er så kult, utbryter Johardieu og Daraweesh som har tatt en pause fra å lage hull og bleke buksene. – Det er jo Levi’s!

Kles- og tekstilindustrien har lenge vært en viktig kilde til arbeid, spesielt for kvinner, og det antas at den sysselsetter 200 000 når en inkluderer det uformelle arbeidet. De fleste selskapene har mellom 20 og 200 arbeidere. Minstelønnen for en faglært syerske er 287 Rand (ca 192,- NOK) per uke utenfor urbane områder, og 594,- Rand (ca 398,- NOK) i Cape Town og andre byer, som gjør det til den laveste industrilønnen i Sør-Afrika.

Tekstilindustrien i Sør-Afrika har mistet over 70 000 arbeidsplasser i de siste fire årene. Først og fremst skyldes dette konkurranse fra land med lavere lønninger og svakere arbeiderrettigheter, fortrinnsvis Kina. Importen fra Kina økte med 730 prosent fra 2002 til 2006, og i et forsøk på å gi industrien et pusterom og muligheten til å fokusere på langsiktig utvikling ble derfor en handelsavtale om kvoter på import fra Kina innført i januar 2007. Avtalen ender ved utgangen av 2008, og flere tiltak må til for å sikre arbeidsplassene. Fagforeningen fremmer derfor modernisering og innovasjon i industrien samt bevisstgjøring av sør-afrikanere om viktigheten av å støtte den lokale industrien, om designtalentene som er til stede og kvaliteten på produktene som lages.

red.lo-aktuelt@lo-media.no