Frykter sammenbrudd i Sør-Afrika

Det er ikke med lett hjerte generalsekretæren uttaler ordene, men opplevelsene i Sør-Afrika i mars har gjort henne pessimistisk. Det hun opplevde på turen var verre enn hun hadde ventet.

Koker under overflaten:Liv Tørres har et nærmere forhold til Sør-Afrika enn de fleste. Hun har vært gift i Sør-Afrika og bodd der i fire omganger, til sammen rundt ti år. Hun har familie i Sør-Afrika. Hennes doktoravhandling handlet om fagbevegelsens rolle i spissen for antiapartheidkampen i Sør-Afrika.

– Det koker under overflaten. Det er mye sosial uro. Det meste er voldelig. Det som har skjedd i streikebølgen i gruvene, er bare en del av uroen. Mye av volden er spontan, sier Tørres.

I Norge har vi hørt om massakren i Marikana i august der til sammen 46 mennesker ble drept i forbindelse med en ulovlig gruvestreik. Men Marikana er bare en liten bit i et større bilde av voldelige aksjoner, ofte uten mål og mening. Frustrasjonen har spredd seg i det sørafrikanske samfunnet.

– Mange sørafrikanere er skuffet over utviklingen etter at ANC kom til makta. De føler at de ikke har fått det de har blitt lovt. Det er nesten 40 prosent arbeidsledighet, og 50 prosent lever under fattigdomsgrensa. Dette er verre tall enn i 1993 under apartheiden. Det er denne situasjonen som fører til vold.

Frykter for familien: – For første gang har jeg bekymret meg for familien i Sør-Afrika og hva jeg skal gjøre hvis det smeller. Før har jeg tenkt at Sør-Afrika må være et flott sted å bli gammel, nå er jeg langt fra sikker, sier hun.

Tørres beskriver en vanlig situasjon der en gjeng frustrerte arbeidsløse henger på et gatehjørne. Så bestemmer de seg for å gjøre noe. «Vi går til City Hall». På veien får de med seg andre og etter hvert har det blitt en stor frustrert gjeng som går løs på rådhuset og setter fyr på det.

– Slike hendelser er et av flere sterke tegn på at samfunnet bryter sammen.

Folkehjelpa støtter en rekke prosjekter i Sør-Afrika. Tørres mener at fokus nå må være på å bygge opp under de sterke demokratiske organisasjonene som organiserer og mobiliserer ved fredelige midler. Hun er veldig glad for støtten fra Fellesforbundet til arbeidet. For fagbevegelsen vet bedre enn andre hvordan demokratisk samfunnsbygging skal foregå. Under besøket i mars traff hun representanter for både regjeringa, fagbevegelsen og næringslivet.

– Problemet er at ingen av dem hver for seg er i stand til å gjøre noe med situasjonen.

En representant for næringslivet forklarte det slik: «Den arabiske våren var et opprør av høyt utdannet ungdom som visste hva de kjempet for. Vår ‘arabiske vår’ vil bli et opprør av svært voldelig, bitter ungdom uten utdanning som ikke forstår de rettighetene de kjemper for».

Politisk vold: Da president Jacob Zuma holdt «State of the Nation»-talen i februar, sa han at de vil slå hardt ned på politisk vold, men nevnte lite om at Sør-Afrika er på verdenstoppen også når det gjelder familievold og voldskriminalitet.

Zuma sa heller ingenting om årsakene til den politiske volden. Men holdningen til vold som et politisk middel brer seg. Et stort antall av Cosatus medlemmer forventer vold og mener at vold er en naturlig del av aksjonene fagbevegelsen skal gjennomføre. En spørreundersøkelse som metallarbeiderforbundet har gjennomført blant sine medlemmer, viser også større oppslutning om vold.

– Flere av forbundslederne i Cosatu tør ikke dra ut for å besøke sine egne medlemmer. De er redde for ikke å komme levende tilbake.

Svake og høyreorienterte: Tørres ser at limet i samfunnet holder på å forsvinne. Sør-Afrika var et svært organisert samfunn under antiapartheid-kampen for tyve år siden. En svart sørafrikaner var i gjennomsnitt med i 3,6 organisasjoner: kirkesamfunn, kvinneforeninger, nabolagskomiteer og fagforeninger. Dette tallet er mye lavere nå.

Denne organiseringa var grunnlaget for sammenbruddet i apartheid. På noen få timer kunne de mobilisere til kjempedemonstrasjoner gjennom disse organisasjonene. Nå er dette borte.

– Det var ikke ANC som vant over apartheiden. ANCs folk var enten i eksil eller i fengsel. Det var den folkelige organiserte motstanden i Sør-Afrika, med fagbevegelsen i spissen, som økte presset mot apartheid styret.

Tørres mener at den største feilen skjedde da ANC fikk makta. Resten av sivilsamfunnet demobiliserte. Cosatu, sørafrikansk LO, gikk inn i Alliansen med ANC og Kommunistpartiet. Fagbevegelsen bremset ned på demonstrasjoner, streiker og aksjoner fordi de opplevde det som irrelevant. Det var verktøy de ikke trengte lenger.

– Fagbevegelsen hadde grunnleggende tillit til at ANC ville styre Sør-Afrika på en god måte. De regnet ikke med at ANC som organisasjon egentlig var ganske så svak.

– Det er lett å tenke at ANC var en demokratisk organisasjon siden det var en frigjøringsbevegelse som kjempet for demokrati, men ANC var bygd opp først og fremst som en militær organisasjon. Høyreorienterte krefter fikk stor makt, spesielt over den økonomiske politikken.

Lønnsgapet: Tørres forklarer at ANC besto av tre ulike grupperinger. For det første fangene med Nelson Mandela i spissen. De endte opp først og fremst som gallionsfigurer. Den andre grupperingen var de som var i Sør-Afrika, som identifiserte seg med ANC, og var aktive i de store demokratiske organisasjonene som fagbevegelen. Disse trakk seg tilbake da ANC kom til makta. Den dominerende grupperingen ble de som kom fra eksil i Lusaka, Dar es Salam, London og Maputo.

– Paradokset er at de som faktisk fikk makt hadde langt mindre ledererfaring, forhandlingsevne og demokratisk erfaring enn de som trakk seg tilbake fra politikken. Mange av dem som fikk makt var kanskje ikke så interessert i å bygge et sterkt demokrati og omfordele ressurser heller, sier hun.

– Hvordan skal en løse situasjonen?

– Tiden er overmoden for at partene i arbeidslivet; staten, arbeidsgiverne og fagbevegelsen, setter seg ned og lager en ordentlig avtale som alle respekterer. Dessuten må det tas noen store grep til for å redusere ungdomsarbeidsledigheten og konfliktnivået i arbeidslivet, sier Tørres. Hun mener det også er nødvendig at den sørafrikanske staten øker overføringene til husholdningene gjennom for eksempel økte barnetrygder og pensjoner. Dette vil dessuten lette trykket inn i lønnsforhandlingene.

– Noe må også gjøres med det ekstreme lønnsgapet, sier Tørres.