Grensesprengende e-post fra Gaza

PLING!

Det går mot lunsjtid og jeg er i ferd med å avslutte en artikkel om AFP og lønnsoppgjøret. Jeg blir nesten irritert over lyden av ny e-post. Jeg har det travelt fordi jeg skal på middag og konsert rett etter jobb. På autopilot i halvsøvne, åpner jeg innboksen.

”Hei. Det er virkelig ille her nå. Vi vet knapt hva vi skal spise lenger. Det er så lite strøm her nå at det er umulig å leve et normalt liv. Det er også snart tomt for stearinlys.

Hvor ble det av løftene om fred og rettigheter for palestinske flyktninger. Hva med de store ordene på Anapolis-konferansen og alle pengeoverføringene som skulle tilfalle den palestinske befolkningen etter den store giverlandskonferansen i Paris før jul?

Var det ikke den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre som ledet den konferansen? Hva sier han nå? Hvorfor snakker ingen lenger om at Jerusalem skal bli palestinernes hovedstad?”

Jeg retter meg opp i ryggen og må konsentrere meg.

E-posten fra min venninne Sohad Muf fra Gaza får meg til å se mitt eget liv i perspektiv. Vi lever i to forskjellige verdener, men kommuniserer direkte på nett. Det er 11. februar og klokka er snart 11 på formiddagen. Det er lunsjtid, men det er bare en av oss som har jobb og kan spise lunsj med kolleger. Det er som å få en mail fra en engel i helvete. Og her sitter jeg sur og gretten i mitt himmelrike. Fet jobb, god lønn, rekkehus, mat og stor familie. Herregud, det er flaut. Jeg gremmes over meg selv og leser videre på e-posten fra Gaza.

– Kan du tenke deg en slik situasjon, skriver Sohad.

”Her er det ingenting å handle, da det ikke har kommet nye forsyninger siden mai 2007. Ingen sjokolade! Ingen melk! Det er nesten ikke strøm, det er ikke noe brød. Det er ingen lys på kveldstid slik at studenter kan lese til eksamen. Det er ikke varmt vann for å gi de små barna et bad engang. Nå er det heller ikke bensin slik at folk kan komme seg på jobb andre steder. Vi kan ikke kjøre noen steder egentlig. Vi føler oss maktesløse,” skriver hun.

På veggen foran meg henger det bilder av mine egne barn fra juleferien. De smiler fornøyd med sine Ninento DS Lite. Eldstemann fikk ny PC til jul. Det var det også mange andre norske barn som fikk. Vi kan spise hver dag, vi kan bade i varmt badekar hver dag hvis vi vil og vi kan reise hvor vi vil. Og nå krever vi mer penger og bedre pensjonsordninger i årets lønnsoppgjør. For litt siden var dette den viktigste kampsaken jeg hadde på blokka. Nå virker reportasjen om lønnsoppgjøret i Norge nesten litt kvalmende.

Jeg går og henter meg en svart kaffe. Nå vil jeg i stedet bruke noen minutter på å tenke litt på mine venner i Gaza.

Sohad Muf er nygift og har ennå ikke fått noen barn, men i likhet med de andre jentene jeg ble kjent med da jeg besøkte Gaza by før jul, drømmer også hun om et liv i fred og der man kan leve et vanlig liv. Hun drømmer også om at grensene fra Gaza skal åpnes slik at hun og ektemannen kan dra utenlands på bryllupsreise. For dem var det ikke noe alternativ å dra illegalt via den sprengte grensen mot Egypt. Hun har tydeligvis fått med seg at også i Norge er det aktivister som viser solidaritet.

”Jeg synes det er flott at det i mange land, også i Norge, nå organiseres fredsdemonstrasjoner for å vise solidaritet med oss. Dessverre når ikke disse protestene fram til politikerne i de dominerende partiene her, Hamas og Fatah. Politikere i begge disse partiene og særlig i Hamas tenker kun på seg selv og sine egne interesser. Dette går utover vanlige folk her på Gazastripen. Det er veldig trist,” skriver min venninne fra Gaza.

“Hamas har virkelig gjort ting fra vondt til verre etter at de overtok makten i Gaza. Det de gjorde med grensen til Egypt har satt oss palestinere i en enda verre situasjon. Hamas gjør så mange feil, men de vil ikke innrømme det. Ingen tør å protestere lenger. Ha en fortsatt fin dag og hils til din familie. Jeg tenker på deg!” skriver hun.