Håper på bryllupsrush

Ikke et øye er tørt

i Ringsaker kirke denne augustdagen for to år siden, når Anders P. Skeistrand vier Per og Helge. Samme hva fil en kjører i, så handler livet om å elske, sier presten. Paret gir hverandre røde og hvite roser, og ringer. Den stappfulle kirken istemmer «Å leva det er å elska». En solist synger «Trassvisa» til Alf Prøysen, om to unge menn i skogen, om natta: Men lykka kæin en itte ha i æill evindlighet. / Je bære såg i aua på'n og så såg hæin i mine. / Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret.

– Den juridiske vielsen foregikk på Hamar, men Per og Helge opplevde det som en kirkelig vielse, og det var viktig for dem, sier Anders P. Skeistrand, omtalt som Anders Prest i menigheten Furnes på Hedmarken. For ham er det å vie homofile helt naturlig, en del av det å være prest, av det å være en tjener for menneskene.

Nå som en ny, kjønnsnøytral, ekteskapslov er på trappene håper han å kunne vie mange, mange flere. Dersom hans biskop skulle si nei – og det har han lov til – vurderer Skeistrand sivil ulydighet. Han lar seg heller ikke stoppe av at kirken venter på en ny liturgi, altså de faste leddene i gudstjenesten, før han setter i gang. For Anders P. Skeistrand lager heller liturgien selv, slik han også gjør i andre sammenhenger.

– Min tilnærming er at folk skal ha gode opplevelser i kirken, og ofte bruker jeg helt andre ord enn det som er vanlig. I dåpen snakker jeg for eksempel ikke om at barn blir Guds barn ved dåpen, men at alle barn er Guds barn. For det har jeg fått kjemperespons fra eldre kvinner som har opplevd å miste et barn før dåpen. Men jeg får også kjeft og negative reaksjoner, forteller Skeistrand.

Da han nylig holdt konfirmasjonsgudstjeneste i Furnes kirke, terpet han igjen og igjen på at man trenger en kirke der alle opplever å høre til. «Herre, hjelp oss å skape åpne rom og rause fellesskap som rommer alle, uansett nasjonalitet, rase, farge, legning, kjønn og alder» sa han i forbønnen. Legning og seksualitet er en integrert del av konfirmasjonsundervisningen, for å bevisstgjøre ungdommene på at det ikke er farlig.

– Det vide perspektivet, og gudsperspektivet har jeg alltid med, i alle konfirmasjoner, hver eneste søndag. I prinsippet burde det ikke være nødvendig, for alle er jo inkludert. Men det trengs å sies igjen og igjen, for slik føler folk seg akseptert.

Tidligere har hanholdt solidaritetsgudstjenester for homofile, fordi han mente det var behov for å markere hva kirka må stå for – selv om den ikke alltid står for det i dag.

I disse dager feirer han 25-årsjubileum som ordinert prest, og han vet med seg selv at det er prest som er yrket for ham. Derfor er han engasjert i spørsmålet om skille mellom kirke og stat, og kjemper for fortsatt statskirke.

– Statskirke er tross alt den beste garantisten for å gjøre legning uvesentlig. Skal kirken «styre i eget hus» vil for eksempel utvalget av biskoper bli et helt annet, og på sikt vil vi ende opp med mange, sekteriske kirker, sier Skeistrand.

Tidvis har han vært en kontroversiell figur ved kirkelige ansettelser, men det har ikke noe med hans syn på homofili å gjøre mener han.

– Det er teologien min de konservative har reagert på. Jeg står for en åpen og aksepterende teologi som legger gamle, konservative holdninger om mennesker og spørsmål som seksualitet bak seg. Kirken må avspeile et menneskebilde og et gudsbilde som gjør at folk føler seg OK, og ikke oppfatninger som trykker mennesker ned, sier Anders P. Skeistrand.