Helsehistorie i skogen

De studerte tomta. Odd Kjus, Werna Gerhardsen og Rolf Hansen fra tomtekomitéen var på befaring. Alle i 25-30-årsalderen med mange år bak seg i Framfylkingen. Tomta og drømmen om et friluftssenter for arbeiderbarna fra Oslo lå ved Setertjern i Østmarka, to mil sørøst for hovedstaden. Oslo formannskap hadde gjort vedtak om at Framkretsen skulle få bygsle 17 mål tomt som var kjøpt opp av Oslo kommune for å sikre innbyggerne tilgang til friluftsområder. En bergknaus med skog og vann på tre sider ventet på liv. Her skulle det bygges. Året var 1950.

De hadde ikke ei krone å bygge for. Det var gjenreisning etter krigen og byggematerialer var mangelvare. Oslo kommune ga til slutt bort en 60 meter lang tyskerbrakke, på betingelse av riving og bortfrakting. Framfylkingen mobiliserte foreldre og ledere, partilag og fagforeningsgrupper. Oslo Transportarbeiderforening kom med slitne lastebiler og fraktet materialene til midlertidig lagring på Hanoa gård. Tomta måtte ryddes. Trær ble felt, kappet til plank og lagret til senere bruk. Statsminister Einar Gerhardsen og statsråd Gudmund Harlem var med på å grave ut tomta. Det vakte oppsikt, men den største dugnaden ble utført av familier med barn i Framfylkingen. Veivesenets arbeiderforening lagde vei fram til tomta men tok også av egen kasse og la asfalt; ikke en gang den lokale riksveien hadde noe sånt! Kraftlinjene var ikke ferdiglagt, så i to år holdt de liv i et gammelt aggregat fra krigens dager, funnet i kjelleren på Grønland politistasjon.

Fortsatt trengtes det penger. Arrangementer, loddsalg og et eget blad ga inntekter. Det vanket også gaver. Jern- og Metallarbeiderforbundet skaffet rustfrie beslag til kjøkkenet, Bekledningsarbeiderforbundet stilte med sengetøy. Statsministerens bror Rolf vant «oppussing av to rom og kjøkken» i et lotteri og donerte det til Frambu. Det holdt til maling av spisesalen. Det skulle bores etter vann. Da de 40 «kontraktmeterne» var ferdigboret, var det like tørt. Boregutta fortsatte for egen kostnad og fant vannet, som fortsatt er Frambus vannkilde.

15. august 1953 ble stiftelsen Friluftssenteret Frambu opprettet av Oslo Framkrets. Fra starten ble det gjort klart at alle, uansett politisk tilhørighet, livssyn og bakgrunn var velkomne. Og slik ble det. 19. juni 1955 åpnet senteret. Statsministeren kom selv ut og klippet snora som var spent over veien. Frambu hadde 15 soverom med 100 soveplasser, to store oppholdsrom, spisesal og forelesningssal, kiosk og garderobe, kjøkken, vaskeri, dusj og avkledningsrom, parkeringsplass, leke- og sportsplass og telefonforbindelse direkte til Oslo. At det var utedo, var ikke noe sært i 1950-åra.

Frambu ble et sted med liv og røre hele året. For å sikre driften ble noen av dem som kunne «betale litt» kontaktet. Jern og Metall og Kjemisk la noen kurs dit. Kritiske røster fantes. Aftenposten kalte senteret for «Partihytten Frambu» i 1956 og mente barna ble påvirket i sosialistisk retning. Kommunistene kritiserte for sosialdemokratisk propaganda. To år etter Werna Gerhardsens besøk i Sovjet i 1954 sammen med Statens Ungdomsråd, kom en gruppe sovjetiske skolebarn til Frambu for 14 dagers opphold. En planlagt gjenvisitt ble avlyst etter at Sovjet gikk inn i Ungarn. Etter henstilling fra Flyktningerådet tok Frambu imot 80 ungarske flyktninger i desember 1956.

I årene 1951-55 var det nærmere 1 000 tilfeller av polio i Norge, med mange dødsfall. Dette, sammen med ny kunnskap om sykdommer og behandling skulle gi startskuddet for framtidas Frambu. Barn med polio kom til Frambu og fikk aktiv trening i vann. Det varte til 1964, da Salk-vaksinen satte en stopper for polio. En gruppe med cerebral parese var de neste som inntok Frambu, og senere har en rekke andre diagnosegrupper hatt glede av senteret.

Rundt 1960 tok Framfylkingen et valg: De overlot Frambu permanent til mennesker som trengte stedet mer enn dem selv, men Jern- og Metallarbeiderforbundet stilte det meste av brukstida ved feriesenteret Viubråtan til rådighet i stedet. Selv om Framfylkingen trakk seg ut i 1963, fortsatte Frambu som fagbevegelsens sted med pengegaver og praktisk hjelp. Gjennom 1960- og 70-årene ble bygningsmassen utvidet. Frambu ble en del av Oslo kommunes helseplan. Departementsmidler kom inn i driften med hjemmel i lov om folketrygd. LO ble trukket aktivt inn i styret i 1980 og ga sammen med en del forbund midler til å få i gang skole og barnehage. Ledervervet i styret beholdt LO fram til 1993. Sosial- og helsedepartementet oppnevnte det nye styret. En del tilpasninger for aktuelle pasientgrupper ble gjort de nærmeste årene.

I 2005 – 50 år etter besøket på tomta – jubilerte Frambu som et solid supplement til norsk helsevesen og som møteplass og kompetansesenter for mange forskjellige funksjonshemninger. Verdigrunnlaget og grunnidéen bak opprettelsen av Frambu, lever videre. I dag sorterer Frambu under Helse Sørøst. Det som over tid er blitt kalt Frambumodellen spiller på et likestilt samarbeid mellom diagnosegruppenes interesseorganisasjoner og det medisinske miljøet gruppene sokner til. Over tid har dette samarbeidet gitt medisinske miljøer muligheter til å kartlegge, spre og utvikle ny kunnskap om ulike diagnoser.

oao@lo-media.no