«Helt sykt, assa»

- Frokost! Fersk brød, rundstykker og – nei, ikke boller, det er til stranda!

Et partre euro til bakeren på hjørnet og posen var full. Slik var lykken sikret hver morgen, hele ferien. Mine betraktelig yngre reisevenner lot seg lokke ut av senga ved duften av ferske rundstykker og brød. Og prisen? Sykt billig, – ifølge de unge.

- Og sjekk cola-prisen! Den er helt syk!

De fikk ikke cola til frokost. Selv om- ja, det var billig, ikke minst med de unges sammenligningsgrunnlag; kioskpriser i Norge.

Vi levde i vår lille luksusboble. Sammen med en masse italienere. De var på ferie. De nøt sol, varme og god mat og drikke.

Bakrusen – ikke minst den økonomiske – ble satt på vent.

Så langt er italienske politikere, statsminister Silvio Berlusconi inkludert, beskyldt for å lukke øynene for at euro-krisen har nådd Italia. Landet med Europas tredje største økonomi skal ha en gjeld på svimlende 2000 milliarder euro.

Sterkt presset av EU-kommisjonen og Den Europeiske Sentralbanken har politikerne i to omganger vedtatt tøffe sparepakker. Målet er budsjettbalanse i 2013.

Tiltakene er av det «kjente» slaget. Vi snakker kutt i offentlig sektor, lønnskutt, mulig pensjonsreform, nedskjæringer for skole, veier og helse. Tvangssammenslåing av små kommuner, så vel som å fjerne et maktnivå – provinsene, står på tiltakslista. Mange parlamentarikere kan også miste jobbene

Regjeringen har satset på tiltak som skal redusere utgifter, fremfor å øke skatter.

Mange er kritisk og bekymret. Landet vil nok klare å betale regningene, men det stilles spørsmål ved om en usikker politisk situasjon vil klare å gjøre nødvendige reformer for å få budsjettet i balanse og skape økonomisk vekst.

Vi snakker om et land som har en statsminister «som til daglig pendler mellom statsministerkontoret og rettsapparatet, hvor han er hovedperson i ikke mindre enn fem parallelle rettssaker», som EuroLOggen så treffende beskrev det.

Men selv om Berlusconi er i hardt vær, så er det langt fra sikkert at han må forlate kontoret. Han har vært i hardt vær før han.

- Hvorfor går de fram og tilbake, hele tiden – hver dag?

Vi hadde kjøpt dykkebriller – til en «helt sykt» billig penge. Jeg hadde til og med fått «special price for you!» – for vi kjøpte to. Den godt voksne selgeren på stranda gikk videre, også han fornøyd. Italienerne rundt oss betalte garantert mindre for samme briller. Men likevel, strandselgerne hadde gode dager. Og de har jobb – noe å gå til, noe å gjøre hver dag - forklarte jeg mine yngre reisevenner.

I Italia er arbeidsledigheten på rundt 8 prosent, men med store variasjoner avhengig av hvor i landet du bor og om hvilke grupper vi snakker. Verst er situasjonen for unge. Ifølge Eurostats rapport for august er ledigheten blant unge 27, 8 prosent. Vi snakker om flere enn en av fire unge under 25 år som ufrivillig er uten jobb.

Unge kommer seg ikke inn på arbeidsmarkedet. Og de flinkeste studentene drar fra landet, mens myndighetene gjør lite for å stoppe dem, sa nylig økonomiprofessor Steinar Strøm ved Universitetet i Torino til nettstedet E24. Han mener Italia står i fare for å bli tappet for utdannet arbeidskraft.

I disse dager protesterer studenter kraftig på at politikernes sparepakke innebærer at verken militærtid eller studietid skal gi uttelling når pensjonsalder beregnes.

- Vi har ikke sett noen tiggere.

Idet replikken hadde falt, ja – så så vi vår første. Utenfor supermarkedet. Men vi så ikke mange.

Det italienske statistikkbyrået ISTAT hadde like før lagt fram tall for fattigdommen. Tallene fortalte at 3 millioner, eller 5,2 prosent av befolkningen, lever under den absolutte fattigdomsgrensen. Det er rundt 13 prosent som lever under den relative fattigdomsgrensen.

Uten å gå inn på den vanskelige definisjonen av fattigdom – det høres uansett sykt mange ut.

- Hade Italia!

Iført ny T-skjorte med italiensk flagg (sykt billig, den også) vinket minstemann fra tog og fly. Transportene var i rute, selv på en nasjonal helligdag.

I dag står store deler av Italia stille. Det er generalstreik. Den italienske fagorganisasjonen CGIL og fagbevegelsen generelt er sterke motstandere av flere tiltak i de vedtatte sparepakkene. Det kuttes for mye og rammer feil. Fagbevegelsen mener de svakeste må betale regningen. De etterlyser tiltak for økonomisk vekst og skattlegging av de aller rikeste.

- Vi brukte ikke opp alle lommepengene våre.

Diskusjonen går om pengene kan brukes til ungdommelig luksus eller gå i den voksnes budsjett. For den økonomiske bakrusen er nær. Og på morgenen er brødet tørt, regn erstatter regn og forsinkede NSB-tog tar meg forhåpentligvis mellom jobb og barnehage i tide. Men jeg drømmer meg likevel ikke til Italia. Ikke for å leve eller bo. For akkurat nå er landet for sykt.