Hva er i veien?
Siste nr. av LO-Aktuelt behandler et følsomt tema: ”utbrenthet”. Det fikk meg til å undres og tenke på noe jeg tidligere har lest og sett om samme spørsmål, men da med et annet navn.
Annonse
JOBB
I 1949 kom det ut et dikte av Paal Brekke som vakte stor oppmerksomhet fordi det klargjorde for de som ville forstå hva tiden hadde gjort med vår oppfatning av forholdet mennesker i mellom. En opprevet eller splintret virkelighetsoppfatning. En skremmende opplevelse.
Munchs ”Skriket” hadde langt tidligere fortalt om det samme. Og Obstfelders dikt ”Jeg ser”.
La oss lese noen linjer i Brekkes dikt:
Annonse
”Hvem er vi egentlig, hvor er vår plassi hvilken sammenheng.Er han min brorsom løper mot meg med det hvite ansiktet ----Jeg ser ham jo med øynene,Jeg ser at han ser ut som jegJeg hører at han stønner hestsom jegmens mine hender stivner i grepet om strupen hans.------”
Er dette vår situasjon? Er det dette vi kaller ”utbrenthet”. Det man tidligere har kalt ”å være fremmedgjort”. Fremmed for sin virksomhet, for sine medmennesker, for seg selv. Å ha tapt seg selv og sin egen plass i – ja, i hvilken sammenheng?
Hva skyldes denne fortvilte situasjon? Er det noen eller noe vi kan trekke til ansvar?
Annonse
Ja, jeg tror det!
Odd Andreassen
