Hvordan bære en kopp kaffe – iført krykker

Du ifører deg først høyre krykke, dersom du er høyrehendt som meg, så tar du koppen i venstre, balanserer den ned til håndtaket, lurer underarmen langsomt inn i støttebuen og legger vekten på høyre arm. Halvfull kopp anbefales, og du må regne med litt svinn.

Å bære nyvaskede klær i balje derimot, er lettere. Den har nemlig to håndtak, så balansen blir bedre. Men også her er detaljene viktig. Ikke for stor balje, da kommer du ikke gjennom døra. Liten balje med haug på, så du må regne med litt svinn her også. Du kan alltids gå tilbake og plukke opp de som falt ned, våte håndklær går fint rundt halsen, truser henger du lett på krykkehåndtakene. Klær uten lommer er derimot noe dritt.

Min sykdomshistorie begynner å bli alt for lang. Jeg har gått fra delvis syk, til helt syk, til delvis syk, til enda mer delvis syk. Etter flere uker på 40 prosent jobb, gikk jeg ned til 20 prosent. Men det er viktig å si at jeg jobber 20 prosent, ikke at jeg er 80 prosent sykemeldt, så pass har jeg da lært. Man skal legge vekt på det positive, må vite.

Men 20 prosent er en vanskelig prosent, syns jeg. Det er akkurat nok til at jeg stort sett bare føler meg utafor, fordi jeg er aldri der når ting skjer. Jeg mister mesteparten av den flytende informasjonen, og skjønner ikke bæra av hva de holder på med når jeg av og til er innom redaksjonen. Forøvrig har jeg pc hjemme, jeg har mail, og nett, og telefon og mobiltelefon og jeg vet ikke hva jeg ikke har. Likevel blir det liksom litt vanskelig. For der inne i byen har de det travelt. Det skjer noe rundt dem hele tida, og det er møter og pressekonferanser og kolleger som prater. Her er det så underlig stille. Ingen mail fra jobben i dag. Nei& da er det vel ikke noe jeg kan gjøre herfra da. Snart er det jul. Jeg ønsker meg ikke hjemmekontor.

Jeg leser i avisa om Helse- og sosialombudet som har trapp foran inngangspartiet. Vanligvis ikke noe å havne i avisa for. Rullestolbrukeren på fotografiet har trillet bort til trappa, og sosialombudet forteller at de kan legge ut en slags rampe - ved behov. Håper de besøkende har mobiltelefon, for ellers må de be noen om å ringe på døra. Eller tror de at folk i rullestol har flere meter med armer? Håper de har tid til å komme ut med rampa. Eller jeg kan forestille meg stemningen i det daglige stresset: ”Nå er det din tur å få den helsikes rampa ut!” eller ”Nå må vi få til en ordning her, vi kan ikke ta imot mer enn en av disse rullestolene per dag!”

Trapper derimot, er det jeg vil kalle en utfordring. For det var det der med balansen.

Jeg måtte i banken her en dag, for bankkortet mitt slutta å virke. Min bank har et veldig fint inngangsparti, med svingdør og marmor og rulletrapp - opp i annen etasje. Det går fint med krykker, jeg er litt mer usikker om jeg hadde rullestol. Etter endt ærend skal jeg ut igjen. Den trappa ruller ikke, den er av stein. Lang, bred og glatt.

Ok, de har visst en rullestolinngang et annet sted, jeg vet bare ikke hvor.

For det er slik, at i hele mitt liv har jeg løpt. Jeg er dårlig til å gå sakte. Så mine alternative venner sier at; ja, det er noe du skal lære av dette da, skjønner du - du skal lære å ta det med ro, senke tempoet, ha tid til ettertanke. Men må jeg tenke sååååååå mye? Og så lenge? Nå har jeg gått langsomt på henda i evigheter og er helt klar for å løpe rundt der forteste jeg kan. Jeg lengter til og med etter å gå tur med bikkja om det så høljer ned! Skjønner'u?

Pågangsmot er jo et must, uansett. Vi vil jo ikke virke sutrete, vil vi vel? For all del. Det er jo det verste. Da står du i fare for å bli sett på som litt svak og ikke helt fullverdig. Det er nemlig slik for mange av oss, at identiteten vår ligger i jobben. Og helst i full jobb, det er det som er tingen. Som langtidssykemeldt føler du deg stadig mer identifisert med dem høyresiden mener er trygdemisbrukere eller bare lat. Det skal ikke lønne seg å gå hjemme. Ikke det at jeg går så mye, jeg sitter mest, men det er jo egentlig bare enda verre. Ikke lønner det seg heller, for alt jeg prøver av behandlinger koster skjorta. For det der med verdighet, det er ikke enkle greier. Og siden jeg har så god tid, leser jeg avisene grundigere enn vanlig. Derfor har jeg lest om en dame som støttet Frelsesarmeen, til tross for deres antihomofilistandpunkt, fordi de støtter verdige trengende. Og jeg som trodde at begrepet ”verdige trengende” var like passé som neger. Så feil kan man ta. Neger forekommer jo også. Adelheid Seyfarth fra Grue opplevde nylig å bli presentert som neger under lanseringen av sin debutroman ”Fars hus”. Det ble behørlig rettet til ”afrikaner”.

Jeg vil gjerne være verdig, jeg også. Selv om jeg har vært sykemeldt alt for lenge nå, etter egen forstand. Det er jo ikke første gangen. Den ankelen har hatt en betennelse før den. Den paranoide delen av meg kan føle betenkelighetene. ”Kan vi regne med henne da? Hun er nok litt svak. Hvor lenge kan vi stole på at hun klarer å være i full jobb?” Eller er de mine egne betenkeligheter jeg hører? Angsten for at jeg ikke er sterk nok, at jeg ikke kan stole på egne krefter? Angsten for hvordan det skal gå?

Jeg vil være verdig respekt – selv om jeg må gå på krykker i ubestemt tid. Tar et par uker i slengen, mellom hvert legebesøk, mellom hver kortisonsprøyte og håper at jeg snart får lov til å trø på foten, mens den andre blir mer og mer overbelastet.

Faen, det var det jeg visste, jeg er for feit og. Hadde jeg bare tatt av noen kilo, så hadde det vært lettere for ett bein å bære resten. Tjukkebollefeita. Nå svikter snart venstrebeinet og, da vet jeg ikke hvilket bein jeg skal stå på. Den eneste rullestolen jeg har, er kontorstolen jeg sitter på nå, og den benytter jeg flittig.

Den er litt tung og litt brei, og siden min lille leilighet ikke er tilpasset rullestolbrukere byr golvvask fra kontorstol seg som noe begrenset. Jeg treffer omtrent alle kanter som fins, dørstokker lar seg forsere etter mye banning og utagering - jeg har aldri mangla temperament, takket være min far og hans sigøynerblod. Min 18-årige datter har lært mer om husmorens gleder i hjemmets lune rede på disse månedene, enn i hele sitt foregående liv.

Men mens jeg triller rundt, fra bordhjørne til sofa, må jeg parkere krykkene. Det gjør jeg jo hele tiden, fra stol til stol til sofa til kjøkken. Det anbefales å prøve det, hvis du liker lyden av noe som faller. Jeg tror de krykkene faller ned minst hundre ganger i løpet av en dag.. Det føles i alle fall sånn.

Sette dem pent fra seg på bordkanten, jo de står der, strekke seg etter kaffekoppen som jeg har plassert på en mellomstasjon, så kommer bikkja logrende og vil ha kos.... Pass kaffen!!! ..... Bang! Der gikk de i golvet, igjen.

Bikkja ja, et kapittel for seg det, stakkars, min dårlige samvittighet har blitt enda større. Det blir ikke mye turgåing på han. Har du prøvd å gå på to krykker med hund i bånd? Ikke prøv det. Min hund er slik, at når han når enden av båndet, da legger han seg på, du ser hvordan han formelig kryper sammen der foran og bruker alle kreftene han har - og drar! Skikkelig trekkhund. Ikke bra for krykkene. Derfor slipper jeg ham løs og prøver å ha kontroll ved å bruke min autoritet som sjefstispe. Men han har skjønt at jeg går på krykker for lengst, og har bestemt seg for at på utsida av gjerdet er det mye mer spennende. Dessuten er jeg forkjøla og har mista stemmen – mine desperate pip på ”stopp” og ”kom hit” blir glatt ignorert og han driter i naboens innkjørsel.

Jeg prøver som sagt å holde kontakten med jobben, min link til virkeligheten. Å være fotograf uten bein er ikke det enkleste det heller, selv om jeg kan henge kameraet rundt halsen. Men jeg har jo bare vondt i en fot, ikke sant, jeg burde kunne tenke. Mine gode journalistkolleger bærer med seg fotoutstyret ut på jobb, drosjen bringer oss til og fra, så hva er problemet?

Jeg burde jo føle meg som en av de store, de med assistent. Er du stor nok som fotograf har du assistenter til det meste, du kommer bare inn når alt er gjort klart slik du vil ha det, og trykker på utløserknappen og innkasserer ære og penger. Men å sitte på en stol og ta alle eksponeringene fra en meter og litts høyde får meg bare til å føle meg hjelpesløs.

Men jeg er ikke sutrete. For når person nummer trehundreogfemti spør: ”Hva er det med deg a? Har du tråkka over, eller? Hakke du gått med det der lenge nå ’a? Harru skada deg eller? Harru sparka fotball nåa? Så sier jeg med et smil: Nei da, det er bare en betennelse. J Alle disse menneskene som bare vil være hyggelige og medfølende, blir gjenstand for min indre aggresjon: Hold kjeft, jeg gidder ikke forklare meg for deg, det har du ikke noe med, for hundrede gang; jeg gidder ikke og jeg vil ikke og ha deg vekk, jeg har en betennelse og ferdig med det og NEI den vil ikke bli bra og JA jeg tar kortisonsprøyter og det er ikke bra, nei, sier du det, det visste jeg ikke, og har du noe bedre forslag kanskje, og det skulle jeg aldri sagt, for det har de jo - alle sammen, i hundretalls. Siste på lista mi nå er Japans mest solgte helseprodukt. De tror jo f^^^^ meg på alt og, spiser hva som helst - for å få bedre potens&

Det heter altså Netterumani og betyr ”mens du sover” – er det ikke poetisk. Det er et plaster som skal trekke all giften ut av kroppen din. Det er bare å feste det under fotsålen, sove og neste dag vil du ha et klissete, brunt, illeluktende urteplaster under beina, mens kroppen din, den er snart som ny. Jeg fant fort ut at det var litt dumt å trekke giften ut av kroppen, i og med at jeg betaler så dyrt for å få den inn. 450 kroner - sprøyte inn, 250 kroner - for å trekke den ut. Dårlig butikk. Jeg la urteplastrene på hylla. Selolje derimot, har jeg nå bestilt, mest fordi en kollega fortalte om en hest hun har, som ble frisk som en fisk, av selolje.

Og snart er det min tur.

Foto:

Nærbilder av hånd kaffe krykke (N)

Krykkene som faller (S)

Vasker på kontorstol (Kine) (Det har jeg her hjemme).

Trappa i banken (S)

Ute og går på krykker, det går laaaaaaangsomt (N).