Hvorfor toppidrett?

Nylig kom datteren min hjem med enda en regning fra idrettslaget. 490 kroner for tape og klister. Det koster å spille håndball. 4-5000 kroner i treningsavgift, noen tusenlapper i cuper og andre tiltak, en drøy hundrelapp i uka på inngangsbilletter og dugnader som aldri passer. Kanskje ikke så merkelig at frafallet er stort når jentene kommer i 15-17 års-alderen; mange foreldre sukker nok lettet over at den perioden endelig er over. Heller ikke så underlig at det stadig er vanskeligere å finne ildsjeler som kan dra det sportslige og organisatoriske lasset i en klubb. Det er en upopulær jobb og alt dreier seg om penger.

Det gjør det også i toppidretten. En illustrasjon er debatten rundt et ski-VM i Oslo som vil kreve en ny hoppbakke i Holmenkollen. 70 millioner kroner bevilget regjeringen gjennom et velregissert PR-stunt. I Oslo kommune er man dypt skuffet. Det er 85 millioner kroner for lite. Riving og bygging av en ny bakke er beregnet til å koste 310 millioner kroner og regjeringen bør ta halvparten, mener Oslos byrådsleder. Det betyr vel at sluttsummen blir på 350 millioner kroner. Det er mye penger. Tenk hva breddeidretten i hovedstaden kunne brukt de kronene til! Kanskje hadde det vært mulig å gjennomføre en gymtime hver eneste dag i Oslo-skolene?

Men igjen, hva skal vi med et ski-VM i Oslo? Og trenger vi virkelig en ny hoppbakke? Det er langt flere turister enn hoppere som benytter dagens bakke. Det er også god økonomi. Og det er her vi bør få en bred politisk debatt. Hva vil vi med idretten? Skal den bidra til god helse og velferd; være en nasjonsbygger eller utgjøre en økonomisk investering? Bør det offentliges innsats begrenses til å legge grunnlaget for bred fysikk aktivitet gjennom anlegg og økonomiske bidrag til barn og ungdom? Mens toppidretten overlates til private og da nødvendigvis kommersielle krefter?

I arbeiderbevegelsens tidligste tiår var det ingen som tvilte på at idrett var politikk; viktig politikk. Det er det fremdeles.