Ingen tid å miste for Grethe

Nå er det som jernbanen er blitt integrert i personligheten hennes, at den slynger seg som en lang og følsom nerve gjennom kroppen. Hun får fysiske reaksjoner når hun leser negative artikler om jernbanen der journalistene ikke har pløyd dypt nok.

Det store ubehaget kom i mai, med regjeringas foreslåtte jernbanereform; hun mener det er meningsløst å bryte opp det som fungerer bra for så å kjøre det inn i en storstilt privatisering.

Leser seg opp

Grethe Thorsen drikker morgenkaffe i den nyoppussede Østbanehallen på Oslo Sentralstasjon. Sola smetter inn gjennom vinduet i det høye taket og legger seg over øynene til lokomotivføreren i NSB, snart forbundssekretær i Norsk Lokomotivmannsforbund. Hun får eget kontor hos forbundet på Ekeberg, på høyden over «operasiden» av byen. Derfra skal hun pløye dokumenter om reformer og pappapermisjoner, skaffe seg politisk kunnskap, skrive flere kronikker og bli en enda bedre rådgiver for medlemmene enn da hun «bare» var forbundsstyremedlem. Forbundet ble for øvrig stiftet i 1893, og har bortimot hundre prosent oppslutning blant lokførerne i landet.

Minutter, sekunder

– Punktligheten på de norske persontogene ville vært på 98 prosent hvis vi tar vekk feilene som skyldes feil på spor, signaler og elektriske anlegg. Dette beviser at problemet ikke ligger hos togselskapene, som regjeringa hevder, sier Grethe Thorsen.

Punktlighetskravet er 3.59 minutter. Altså: om toget er oppunder fire minutter forsinket, så er det fortsatt punktlig. I land som Sveits og Sverige er kravene mindre strenge. Dårlig infrastruktur og gammelt togmateriell er hovedårsakene til forsinkelsene, argumenterer Thorsen og kolleger.

– Og dét er utfordringer som ikke kan konkurreres bort, sier hun.

Miljøverneren

Grethe Thorsen vokste opp utenfor Namsos i Nord-Trøndelag. Som 16-åring ble hun aktiv i Natur og Ungdom, senere fikk hun jobb i organisasjonen.

Hun var med på å få gjennomslag i viktige miljøsaker og drev aktiv kamp mot EU.

Siden ble det økologisk landbruksskole, men det var før livet begynte å gå på skinner. Rent tilfeldig, og med mye strev.

Tunge studier

Som 28 år gammel firebarnsmor – to av barna tvillinger med spesielle behov – uten inntekt og ordentlig utdanning, kom hun over annonsen der NSB søkte etter lokomotivførere og konduktører. Grethe Thorsen kastet seg ut i tunge og lite pedagogiske studier på det nest siste kullet lokførere som NSB utdannet selv, før Jernbaneverket tok over. Hun stilte de såkalt dumme spørsmålene, og lærerne tvilte på om hun ville klare kravene. Resten er historie.

Pappapermen

Norsk Lokomotivmannsforbund er ikke et moderne navn, men så er da heller ikke flere enn 90 av de 1500 medlemmene kvinner. Mye har likevel skjedd siden Thorsen trådte inn og ble familie- og likestillingskoordinator. Nå kan arbeidsgivere kles nakne hvis de hevder at mannfolk ikke skal ha foreldreperm, at «sånn er det ikke hos oss». Jo, det står i loven, kan Thorsen parere, for hun har finstudert lovverket. Forbundet vil være god på dette, det er viktig for rekrutteringen. Og de har jobbet seg gjennom stigmatiseringen; det er ikke lenger oppsiktsvekkende å være kvinnelig lokfører.

Natt-aktivist

I opptakten til den politiske jernbanestreiken 15. juni, sto Grethe Thorsen gjerne opp før hanen, timer før hun selv skulle ta på lokførerlua og starte arbeidsdagen. Grytidlig delte hun ut løpeseddelen «Jernbanereform på feil spor!» til togpassasjerene, dem hun mener rammes hardest. Dyrere billetter kan bli ett resultat av reformen, mener hun. Overskuddet av brukernes investeringer vil gå til private eller utenlandske togselskaper, ikke tilbake til staten, som kan bruke pengene til nye investeringer i spor, signaler og tog. At mye må endres og fornyes, det ser hun, men ikke på premissene og med den hastigheten som regjeringa legger opp til. De ansattes organisasjoner har heller ikke vært involvert, noe hun mener er et demokratisk problem.

Redaksjonsekretæren

Thorsen har rikelig anledning til å informere sine egne. Ti ganger i året dumper nemlig Lokomotivmands Tidende ned i medlemmenes postkasser. Ansvarlig? Jo, henne. Hun redigerer, leser seg opp og skriver, gjør intervjuer, finner bilder. Og får alltid en haug med tilbakemeldinger. På framsiden skal leserne helst ha bilde av tog, ikke folk. De får som oftest viljen sin ettersom bladet ikke lages etter noen redaktørplakat. Thorsens mål er å opplyse om aktuelle tema. Når trykkefristen nærmer seg, tar hun gjerne helga til hjelp og satser på at familien tilgir henne for det.

Det store huset

Sør for Minnesund i Akershus står et drøyt hundre år gammelt hus, et oppussingsobjekt. Om noen timer skal Grethe Thorsen ha fest for 16 kolleger. Været er fint, men festen blir innendørs, det er ikke tid til å sette ut hagemøblene. Inne er det heller ikke striglet, ifølge Thorsen. Gressplenen er fortsatt uklipt, en spade er kjørt ned i jorda og venter på å bli virksom.

– Den kan stå som bevis på at jeg nå ikke kaster bort tida på landbruk! ler hun.

To fine nelliker

Der hjemme har hun jernbanemann og fem unger fra 7 til 18. Tvillingene går på tilrettelagt videregåendelinje og bor på internat på ukedagene. Thorsen sier hun alltid har hatt håp om at det skal «gå over», at behovene deres vipper fra å være spesielle til å bli vanlige.

– Det kommer ikke til å skje, og en liten redsel for at de ikke skal ha venner eller noe meningsfullt å drive med, vil nok alltid være der, sier hun.

Hjemme praktiserer de såkalt åpent hus, venner av barna kommer og går. Det ligger en stor verdi i å bli kjent med folk som tenker annerledes, mener Grethe Thorsen.

Fritidsheltene

Under stemmerettsjubileet i 2013, på LO Stat-konferansen på Sørmarka utenfor Oslo, snakket Grethe Thorsen om egne mangslungne erfaringer. Det er ingen vits i å skulle være så flink hele tiden, sa hun da. Nå kaller hun seg en gjennomsnittsmor som ikke blir leder i noe foreldreutvalg, men som stiller på dugnad så ofte hun kan. Ungene får være med på én organisert aktivitet fra skolealder.

– Jeg har enorm respekt for arbeidet mange foreldre legger ned i idrettslag og annet. Oppvekst er et viktig samfunnsoppdrag, altfor viktig til å trues av søndagsåpne butikker og enda flere i turnus. Det er vanskelig å kombinere helge- og turnusarbeid med krevende oppgaver innen idrett og andre fritidsaktiviter. Så fikk hun sneket inn et par ord om en annen mulig reform også.

Ingen tid å miste

En ring er på en måte sluttet, selv om Grethe Thorsen fortsatt er ung. Tidlig bestemte hun seg for at jobben skulle være samfunnsnyttig og miljøforsvarlig. Både bevissthet og tilfeldighet har ført henne dit hun er i dag.

Hun ser på klokka, har et møte å rekke. Denne fredagen er hun frikjøpt fra lokførerens stramme tidsskjema, yrket der ingen sekund er overlatt til seg selv.

Akkurat sånn føltes det i kampen mot den varslede jernbanereformen også. Ingen tid å miste.