Kall henne ikke Elefantina

Det har,

temmelig snikende, hendt noe nytt i bruken av egennavn. Jeg sikter ikke til at noen egennavn er blitt mer trendy enn de var før, eller at nye navn blir oppfunnet. Det fins tunge og rare nye navn og tunge og rare gamle navn. Noen navn må være et rent slep å drasse på, et fremmedlegeme. Navnet vokser seg inn i oss. Det kan være som en 'kimcelle'. Et menneske blir til fra navnets side, ja også derfra; ville jeg for eksempel ha vært en annen om jeg hadde hett noe annet. Et barn skal leve under navnet sitt i lange tider. I en tid som vår, der signatur og særidentitet, risikosporter av ethvert slag, er påtrengende ønsker, både for unge og litt eldre voksne, hvisker jeg: ha medfølelse med barnet. Kall henne ikke Elefantina.

Men mitt anliggende akkurat nå

er din bruk av mitt navn, og min bruk av ditt, nå som vi er voksne. Jeg går forbi barnehagen. Fire fireåringer kommer løpende mot gjerdet, og den ene spør: hvem er du. Jeg gir henne fornavnet mitt. Hadde en voksen spurt, ville jeg sagt det fulle navnet: fornavn og etternavn. Så høytidelig?!

Når noen jeg aldri før har sett,

tiltaler meg med fornavn, og bare det, er det som en falsk tone. Man snakker om biologisk mangfold, og om kulturelt mangfold. Man kunne også tenke seg en form for sosialt mangfold; avstands- og nærhetsmangfold. Noen mennesker kjenner jeg, og andre kjenner jeg ikke. Noen er eldre og andre yngre. Dette er virkelige og faktiske og nøkterne og retningsgivende skiller. I samme stund, og under evighetens synsvinkel, er et menneske - et menneske.

Men hvordan skal jeg praktisere

mitt ønske om fullt navn? Hva skjer hvis jeg bruker fornavn + etternavn, og den andre bruker fornavn bare? Og hvordan snek den forte og greie fornavnsbruken seg inn hos oss, hvorfra? Den var jo ikke her før. Den kom i hvert fall ikke fra India. Skyldes det redusert vilje til å huske, altså etternavnet også skyldes det lysten til å gjemme seg, siden ingen kan finne nummeret mitt i telefonkatalogen hvis han bare har fornavnet; skyldes det en svekket sans for nyanser.

Jeg kan kjenne meg klådd på

når noen tar og bruker fornavnet mitt uten 'etternavnets klær', eller veid og funnet for lett. Det er ikke slik at jeg markerer kronisk avstand ved å bruke fornavn + etternavn. Jeg markerer bare et ennå-ikke. Underforstått: den dagen jeg bruker fornavnet, og bare det, ditt eller mitt, da har noe hendt. Da kan jeg glede meg, og i beste fall du også.

Ikke bare fornavn, og slett ikke bare etternavn. Bare etternavn, det er en underlighet; for etternavnet viser til tusener som bærer samme slektsnavn.

Så tungvint, så tidkrevende!

Men hva er det du skal bruke de innsparte sekundene til, spør jeg. De tre minuttene som 'blir igjen' fordi flytoget kjører fortere enn før, og de fem eller syv sekundene du slipper å bruke ved å si at det fulle navnet ditt eller mitt i telefonen eller et eller annet sted i det offentlige rommet. Hvor skal du legge alle de ubrukte sekundene og minuttene. Vi naboer i bygården der jeg bor bruker bare fornavnet når vi henvender oss til hverandre. For vi feier gårdsplassen sammen og vanner planter.