Klasseforskjeller på boligmarkedet

Har vi egentlig en boligpolitikk her i landet, eller er kjøp av bolig stort sett et forhold mellom deg og banken din? Er boligpolitikken begrenset til støtteordninger for et lite antall? Bør det i så fall være sånn, eller bør man legge opp til en bredere boligpolitikk med et sett av virkemidler som henger sammen?

En av de heldige

Marie Elmholt Holmstul (25) er enslig mor og er en av de heldige som har fått startlån gjennom boligkontoret i sin bydel i Oslo. Dette skjer i et samarbeid med Husbanken. Lånet som hun fikk for fire år siden, var på rundt 850 000 kroner, samtidig som hun ble tildelt et boligtilskudd på 200 000 kroner. Lånet har svært gunstige rentebetingelser.

– Hva har dette lånet betydd for deg?

– Det har betydd alt, og har vært helt avgjørende for at jeg nå har en egen bolig, sier Marie, som tilbakebetaler lånet over 20 år. Nå har hun 732 000 kroner igjen på lånet. Hun hadde ikke klart å få lån noe annet sted, og før hun fikk startlånet leide hun i det private markedet, der hun betalte 8 500 kroner måneden. Nå betaler hun cirka 5200 kroner i måneden i renter og avdrag, i tillegg til en husleie på 2 400 kroner. Marie er assistent på en skole i Oslo. Hun har 16 000 kroner netto utbetalt i måneden ved siden av bostøtte på 1 800 kroner og barnebidrag på 950.

– Det går akkurat, sier den unge kvinnen som har en sønn på fem år.

Startlån

Startlån gis til førstegangsetablerere, barnefamilier, enslige forsørgere, uføretrygdete, funksjonshemmete og økonomisk vanskeligstilte Når man søker om startlån, blir man også automatisk vurdert for boligtilskudd. Hvert år får cirka 6 000 hushold startlån, 1 500 av disse får også boligtilskudd. For å få startlån må man være over 18 år og i stand til å betjene renter og avdrag på lånet. Mange får derfor avslag på søknad om startlån. Inntekten som skal til for å betjene et slikt lån ligger ofte langt over den maksimale inntekten for å kunne få bostøtte, selv om det gis et boligtilskudd som reduserer lånebehovet. Noen vil derfor tjene for mye for å få bostøtte og for lite for å kunne kjøpe seg en bolig med startlån. Det mangler fortsatt kunnskap om hvordan denne «mellomgruppa» har ordnet seg, men trolig befinner de fleste seg i det private utleiemarkedet.

Utbygging og støtte Samfunnsøkonom Rolf Barlindhaug i Norsk institutt for by- og regionsforkning (NIBR) skiller mellom to ting, nemlig den boligsosiale politikken og utbyggingspolitikken.

– På det siste området hadde Husbanken lenge en betydelig innflytelse gjennom rimelige lån til oppføring av nye boliger innenfor visse areal- og kostnadsnormer. Det var også et utstrakt samarbeid mellom boligbyggelag og kommuner i utbyggingspolitikken. Nå finansier-er Husbanken en mindre del av nybyggingen, for det meste boliger som oppfyller visse miljøog energikrav, samt krav til universell utforming. Normalt ligger renta i Husbanken bare rundt et halvt prosentpoeng under de andre bankene. Barlindhaug mener det er et bevisst politisk valg at Husbanken i liten grad yter støtte til nybygging, og nå retter innsatsen mot de vanskeligstilte på boligmarkedet. Det dreier seg om tiltak mot bostedsløshet, bostøtte samt lån og støtte til kjøp av bolig.

Det boligsosiale

Rolf Barlindhaug påpeker at det kom en stor økning av bostøtten i statsbudsjettet for 2009, som innfases for fullt i 2010.

– Da blir støtten på en milliard kroner mer i året enn i dag, samtidig som man tar bort krav til boligen og husholdet, som før har hindret mange fra i det hele tatt å kunne søke om bostøtte, sier Barlindhaug. Anslagsvis 50 000 flere vil få bostøtte. Kriteriene for å få denne støtten varierer med hvor mange man er i husholdningen og hvor i landet man bor. Bostøtten avtar med økende inntekt.

– De store gruppene som i dag får bostøtte er eldre, uføre og enslige forsørgere. Over 70 prosent av bostøttemottakerne bor i leid bolig, forteller forskeren.

Kommunale utleieboliger

Selv om kommunene fortsatt kan få støtte til å bygge eller kjøpe utleieboliger for vanskeligstilte, har byggingen av utleieboliger gått tregt. Det var en tendens til stagnasjon på det antall utleieboliger kommunene disponerte i 2004 – 2006. Deretter ble det registrert en økning, ifølge Statistisk sentralbyrå. Kommunene disponerte i alt vel 96 000 boliger ved utgangen av 2007, noe som gir en dekning på vel 20 kommunale boliger per 1 000 innbyggere. Barlinhaug forteller at kommunene tidligere fikk 30 prosent av kostnadene dekket med et tilskudd fra staten, men at andelen fra 2005 ble redusert til 20 prosent. Myndighetene ville bruke disse midlene til å forbedre bostøtten for dem som bodde i kommunale utleieboliger. Fra 2008 kan visse prosjekter få opp til 40 prosent tilskudd fra staten, og det legges opp til å kunne finansiere 1 500 kommunale utleieboliger i 2009.

– Er det blitt et klasseskille på boligområdet, ved at barn av velstående mennesker får støtte til bolig, mens foreldre med lavere inntekter ikke har mulighet for å yte denne støtten til sine barn?

– Ja, jeg tror det er et viktig trekk ved utviklingen. Noen får pengestøtte til boligkjøp eller foreldrene stiller med sikkerhet for barnas lån i egen bolig. De som ikke har denne muligheten får gjerne svært høy rente på de siste kronene de låner, eller ikke lån i det hele tatt. Da havner man gjerne på det private leiemarkedet, som kan være både dyrt og dårlig, sier Rolf Barlindhaug. Også forbundssekretær Halvor Langeland i Fellesforbundet ser et økende klasseskille:

– Foreldre med nedbetalte hus i pressområder har mulighet til å låne på huset, som har fått en voldsom verdistigning. De som bor i Odalen eller Tynset har ikke samme mulighet til å støtte sine barn, da verdien på huset er mye lavere. Innflytterungdom ligger derfor ofte dårlig an, da de har størst problemer med å komme inn på boligmarkedet.

Burde omfattet langt flere

Mye av kritikken mot boligpolitikken i dag går på at den er begrenset til å gjelde de få som får bostøtte, mens det er langt flere som sliter på boligmarkedet. – Det er blitt et klasseskille, der velstående foreldre kan subsidiere barna, mens andre foreldre, med vanlige inntekter, ikke har denne muligheten, mener Linn Hemmingsen, leder av Fagforbundet Ungdom. Hun oppfatter bostøtten for 2009 i statsbudsjettet som en god forbedring for dem det gjelder. Antallet som vil nyte godt av ordningen øker fra 100 000 til 150 000.

– Men regjeringen har ikke en helhetlig boligpolitikk, som burde rettet seg mot langt flere enn de absolutt mest vanskeligstilte. Hemmingsen minner også om at færre og færre reelt sett har fått bostøtte de siste årene, så hun mener det er all grunn til å følge godt med på utviklingen.

Usikkerhet

Husbanken hadde en langt større betydning i de første tiårene etter at den ble etablert i 1946. Svært mange savner bankens dominerende rolle for nybygging av boliger. Hemmingsen viser til at banken skulle være «det sentrale gjennomføringsapparatet for norsk boligpolitikk».

– Slik er det ikke nå. Husbanken har ikke lenger de gunstige ordninger som den en gang hadde. Det er synd, mener lederen for Fagforbundets Ungdom. Hun viser til usikkerheten mange føler med en rente som er ustabil og som i de siste årene har økt voldsomt.

– En sosial boligpolitikk innebærer at vanlige folk skal kunne bo og eie uten å føle usikkerhet. Da må det offentlige inn i mye større grad og regulere og fordele rettferdig. Hun nevner tiltak som rentestøtte, lavere rente enn andre banker og en plan for boligkjøpet som innebærer mye større grad av sikkerhet og forutsigbarhet.

– Hva med kommunene?

– Det som trengs er billige kommunale tomter der det kan bygges boliger med Husbankfinansiering, sier Linn Hemmingsen som også mener at man kan vurdere om det vil være lurt å gjeninnføre prisregulering på borettslagsleiligheter.

Lavinnskuddsboliger

Lavinnskuddsboliger har fått et dårlig rykte i de siste årene fordi folk har kommet opp i problemer når renta stiger og fellesutgiftene har føket i været.

– Tidligere var jo slike ordninger med lavt innskudd forbundet med en sikringsordning som nettopp garanterte mot hopp i utgiftene. Men nå, når det er private aktører som skal tjene maksimalt på å bygge boliger, har man ikke lenger denne sikringsordningen. Da er det mange som får slite, noe vi har sett atskillige eksempler på, sier Hemmingsen.

– Du vil altså ha satt i gang bygging av ikke-kommersielle boliger?

– Ja, gjennom Husbanken. Det skal ikke være private aktører som bestemmer. Tvert imot må kommunene ta føringen, sier Hemmingsen som mener det bør innføres lovpålagte boligplaner for kommunene.

Ungdom

Lederen for Fagforbundet Ungdom viser til at det vil komme en ungdomsbølge snart, som vil føre til ytterligere press i boligmarkedet.

– Mange vil nok måtte leie i første omgang. Studenter som vil ha jobb ved siden av, kan umulig klare å kjøpe seg inn på boligmarkedet, uten god støtte av foreldrene. Ungdoms-lederen mener det er bra med tusen nye studentboliger i året, men at det også trengs en langsiktig plan for utbygging. Hun mener myndighetene må bestrebe seg på at offentlige utleieleiligheter blir av like god kvalitet som de private, og at man på en eller annen måte må klare å begrense prisen på utleie. Håkon Lie uttalte nylig at boligpolitikken er et område det må satses mye mer på i tida framover. Linn Hemmingsen er helt enig:

– Det handler om fellesskapet, så her må det offentlige ta et skikkelig krafttak, sier lederen for Fagforbundets Ungdom.

Sviktet

Leder i Fagforbundet, Jan Davidsen, mener både kommuner og skiftende regjeringer har sviktet i boligpolitikken. Ved siden av økningen i bostøtten, mener Davidsen det er et stort behov for å bygge flere utleieboliger, som kan gjøre det lettere for unge mennesker å etablere seg. Forbundslederen vil spekulasjonene til livs. Han vil ha forbud mot salg av leiligheter med lave innskudd «som i praksis blir rene gjeldsfeller når renten stiger».

– Hva så med kommunenes rolle?

– Kommunene har i alt for stor grad overlatt boligpolitikken til de store entreprenørene.. Nå bør kommunene ta boligpolitikken tilbake. I stedet for å gi de store utbyggerne fritt spillerom, bør kommunene selv se det som en hovedoppgave å erverve og opparbeide tomteområder, som de i neste omgang kan tilby sine innbyggere. Det var slik det ble gjort tidligere, og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke kan gjøres i dag, sier Davidsen til ANB.

Flere utleieboliger

Fellesforbundet vil bygge mange flere offentlige utleieboliger med lav husleie i pressområdene, og på den måten også bidra til å holde boligprisene nede.

– Dette er ikke minst viktig for ungdom i etableringsfasen, sier forbundssekretær Halvor Langeland. Han vil ha ordninger som favner langt breiere enn startlån. Forbundssekretæren viser til tida da bankene nærmest sprang etter låntakerne for å gi dem høye lån.

– På den måten skjøt prisene i været. Derfor er det viktig med noen alternativer, ikke-kommersielle utleieboliger. Han mener de eventuelt kan gjelde i en avgrenset periode, og at det kan være knyttet spareordninger til. Det vil si at man betaler et høyere beløp og så får tilbake som egen sparing når perioden er ute.

– Man bør bygge med god kvalitet og i attraktive områder, understreker Langeland.

Fellesforbundet vil legge mer vekt på ordningen med etableringslån, toppfinansiering ved kjøp av første bolig. De vil videre styrke Husbanken, som de mener må spille en langt viktigere rolle i boligfinansieringen. De krever gunstige låneordninger og tilskudd for å finansiere ulike typer boliger. Og endelig:

– Lånebetingelsene i Husbanken må være klart bedre enn i det private finansmarkedet.

Må regulere

LO har ikke et ord om boligpolitikk i forslaget til nytt handlingsprogram som nå foreligger forut for kongressen, men har satt i gang et arbeid for å utrede spørsmålet i disse tider med finanskrise og trøbbel på boligmarkedet. LO etterlyser reguleringer av markedet. I det handlingsprogrammet som gjelder fram til kongressen i 2009, heter det at LO vil arbeide for å gjenreise den sosiale boligpolitikken ved å styrke Husbankens rolle, samt lav og politisk styrt rente. Man ønsker et trygt og regulert leiemarked for boliger.

– Flere utleieboliger bør bygges ved hjelp av offentlig støtte, heter det.

I mellomtiden kan Marie Elmholt Holmstul og andre i samme situasjon klare seg på startlån og eventuelt boligtilskudd. Problemet er den tallrike gruppa med litt høyere inntekt, som faller mellom to stoler, og ikke kommer inn på boligmarkedet. For dem venter det private utleiemarkedet og skyhøye leieutgifter.