Klassisk kunstner

Radka Toneff ga bare ut tre plater mens hun levde, men har nærmest heltestatus i det norsk ljazzmiljøet 26 år etter at hun døde, bare 30 år gammel. Journalist Marta Breen har skrevet biografi om henne. Svinger det? Nei, det gjør nok ikke det – men så var det da heller ikke swing som var Radka Toneffs utrrykk. Det var mer soul, cool jazz og melankolsk blues.

Hvem var Radka Toneff? Bulgarsk far og norsk mor, oppvokst på Lambertseter i Oslo og Kolbotn, like utenfor hovedstaden. Hun lærte tidlig å spille piano, men det var sangen som skulle gjøre henne kjent. Jeg har vært på konsert med henne og kan bekrefte at det var en sterk opplevelse. Hun var et talent utenom det vanlige, det er det få – om noen – som bestrider. Men resten av historien om henne er preget av myter.

Hun var en klassisk kunstner i den mer klisjemessige betydningen temperamentsfull, lidenskapelig, skjør og perfeksjonistisk. Humørsvingningene var store. Det fikk ikke minst Arild Andersen, bassist og samboer gjennom mange år både i Oslo og på Fjellhammer, merke mer enn en gang.

Breen beskriver Toneffs liv saklig, journalistisk og greit. Og siden hun sjøl er for ung til at de noen gang møttes, bygger hun biografien mye på intervjuer med mennesker som møtte og levde med henne. Andersen er nevnt, men mye baserer seg også på hva Toneffs venninne Nina Kjølaas husker. Og gitarist Jon Eberson. Og trommeslager Pål Thowsen. Hvor er det blit av han, forresten?

Det går tydelig fram av teksten hvilken respekt det sto av Toneff så vel musikalsk som menneskelig. Hennes tilsynelatende særhet blir ikke gjenstand for spesielt mye kritikk.

Det mest pikante er hennes forhold til trommeslageren Audun Kleive, den gangen bare 17 år gammel. Han var først en nesegrus beundrer, seinere elsker. Det var mens Toneff bodde sammen med Andersen i huset ders på Fjellhammer. Ikke særlig pent gjort, men sant.

Breen har også fått Jan Garbarek i tale. Det er det ikke så mange som klarer. Toneff og Garbarek spilte sammen noen få ganger, og den i dag verdenskjente saksofonisten har bare positive ting å si om vokalisten. Kanskje kunne hun ha blitt like stor som Garbarek?

Men en høstdag i 1982 ble hun funnet død på Bygdøy i Oslo. Sjølmord, sies det så lavt som mulig. Men ingen har betvilt det.

Boka er ikke bare et portrett av en stor kunstner, men også et miniportrett av en tidsepoke i særlig Oslos musikkliv. Og midt oppe i det hele står Club 7, stedet hvor alle musikere ville spille, publikum drikke halvliter etter halvliter og digge musikk.

Marta Breen har skrevet en hyllest til en av den norske jazzmusikkens store poeter som dessverre døde så altfor tidlig.