Kollektivavtale eller bedriftsavtale

LO har bestemt seg: Eierskap er viktigere enn bransje ved valg av tariffavtale. Fram til i dag har bransjen, eller ”arbeidets art” som det heter i Hovedavtalen LO/NHO, vært det viktigste kriteriet for valg av tariffavtale i privat sektor, og det har vært opprettet kollektive bransjeavtaler. LOs organisasjonskomité har nå snudd dette på hodet, gitt eierskap og bedriftsavtaler fortrinnsrett, og gitt arbeidsgiverne en kjærkommen fordel i kampen for å svekke de ansattes lønns- og arbeidsvilkår.

Tilbakeskritt

I striden om hvem som har organisasjons- og avtaleretten i Posten Norge med datterselskap har flertallet i LOs organisasjonskomité vedtatt at det er Postens eierskap som skal være avgjørende for organisasjons- og avtaleretten og ikke bransjen eller yrket til de ansatte. Dette gjelder uavhengig av om disse selskapene opererer innen det som tradisjonelt er privat sektor. Unntaket er de selskap som ved oppkjøpet allerede hadde en tariffavtale, der skal den etablerte organisasjons- og avtalerett videreføres.

Vedtaket om organisasjons- og avtaleretten i Posten Norge er et nytt prinsipp for det som har vært LOs organisasjons- og avtalesystem i privat sektor, og kan få følger langt utenfor Postens virksomheter. Vedtaket er et stort tilbakeskritt for fagbevegelsens arbeid med å benytte den kollektive kraft for å sikre arbeiderne gode lønns- og arbeidsvilkår. Nå vil bransjene splittes, og lojaliteten til det som er bedriftsmessige fordeler vil kunne overskygge det som er bransjemessig nødvendig. Vedtaket i organisasjonskomiteen er derfor et vedtak som antakelig blir feiret i NHO, HSH og Spekter.

Nor-Cargoselskapene

Da Nor-Cargobedriftene ble kjøpt av Posten Norge og innmeldt i arbeidsgiverforeningen Spekter var det Spekters krav at det skulle opprettes bedriftsavtaler i selskapene, dvs. de ansatte i de ulike selskapene skulle splittes opp og ha bedriftsvise forhandlinger og forskjellige tariffavtaler. Spekter, som tidligere het NAVO og var arbeidsgiverforening for virksomheter i offentlig eie, har bedriftsavtaler som prinsipp. Transportarbeiderforbundets hovedkrav var at det skulle opprettes en bransjeavtale i Spekter for Nor-Cargoselskapene og tilsvarende virksomheter, slik det var i NHO som bedriftene tidligere var medlemmer av.

I tariffoppgjøret 2006 vant vi fram med dette prinsippet: Speditørtariffen ble videreført som basis og ble enige om at det i løpet av tariffperioden skulle utvikles en felles avtale for Nor-Cargoselskapene innenfor Spekter. Opprettelse av en bransjeavtale er i ettertid flere ganger avvist av Spekter, og bl.a. av frykt for denne kampen ble Nor-Cargoselskapene, før årets hovedoppgjør, ført tilbake til NHO. Derved er bransjeavtalen, Speditørtariffen, videreført for bedriftene.

Fisjoner, fusjoner, splitt og hersk

I dag blir deler av virksomheten til Nor-Cargo AS overført til andre selskap innen Postenkonsernet, selskap som per dags dato ikke har tariffavtale, men som i følge vedtaket skal være Norsk Post- og Kommunikasjonsforbunds (Postkoms) organisasjonsområde. De ansatte som overføres får derfor endra lønns- og arbeidsvilkår til tross for at de utfører samme arbeid (ofte på samme arbeidssted) og de beholder også samme hovedeier. Dette gir Posten Norge uante muligheter til å svekke ansattes lønnsvilkår og iverksette lønnsdumping innen konsernet. Eierskapet og bedriftsstruktur og -utvikling vil få en vesentlig betydning for lønns- og arbeidsvilkårene.

Kollektivavtalen

I den nordiske modellen er kollektivavtalene svært viktige. En kollektivavtale betyr at det er en tariffavtale som er tilnærmet lik for alle som jobber i samme bransje, dvs. avtalen om lønns- og arbeidsvilkårene gjelder på tvers av eierskap. Vilkårene endres ikke vesentlig om du bytter arbeidsgiver innenfor bransjen eller om arbeidsplassen selges og/eller innlemmes i en annen virksomhet. Nå har LO sagt at det er hvem som eier bedriften som er det avgjørende for lønns- og arbeidsvilkårene. Dersom du jobber som lagerarbeider eller sjåfør og Posten Norge eier bedriften du jobber i skal du ha en tariffavtale. Men dersom selskapet eies av det tyske postverket (DHL), det svenske postverket (Tollpost), det finske postverket (Itella) eller det nederlandske postverket (TNT) skal du ha en annen tariffavtale.

De ansatte innen en bransje skal heller ikke, i følge vedtaket, ha lov til å være medlemmer av samme organisasjon som de øvrige innenfor samme bransje. Det skal også overlates til eierskapet, dvs. eier, å bestemme de ansattes organisasjonstilknytning. På denne måten svekkes samarbeidet og solidariteten mellom arbeidere på bekostning av bedriftstenkning og bedriftssjåvinisme. Dette er ikke det beste kortet å ha med seg i en mer globalisert verden.

I tillegg kan de ansatte risikere å måtte skifte organisasjonstilknytning flere ganger i løpet av få år uten å skifte yrke eller bransje, og derved vil forholdet og kommunikasjonen mellom lokal klubb og nasjonalt fagforbund bli svekket.

GTI-eksemplet

Den 16. september 2006 ble Grenland Transport og Industriservice (GTI) oppkjøpt av Posten Norge. Norsk Transportarbeiderforbund hadde på dette tidspunkt organisert flertallet av de ansatte i bedriften og krevd en kollektiv tariffavtale. Denne avtalen ble innført fra 1. oktober 2006, dvs. etter at Posten hadde overtatt virksomheten. Etter vedtaket i organisasjonskomiteen skulle derfor medlemmene i GTI vært overført til Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund (Postkom) den 16. september 2006 og Postkom skulle ha opprettet en bedriftsavtale.

Den 26. mars 2008 selger Posten Norge AS bedriften. Den 27. mars i år skulle derfor Postkoms medlemmer i GTI vært tilbakeført til Norsk Transportarbeiderforbund, og Norsk Transportarbeiderforbund skulle startet arbeidet med å opprette en kollektiv tariffavtale. I mellomperiodene, før opprettelse av bedriftsavtale og etter salget av bedriften, ville bedriften etter organisasjonskomiteens vedtak være å anse som en bedrift uten tariffdekning, og de ansatte ville derfor miste AFP- og sluttvederlagsordninger og få en ny karensperiode.

Det er nok bare arbeidsgiverne og YS som tjener på denne organisasjonstenkninga. Det svekker i hvert fall medlemmene og de ansattes rettigheter og muligheter.

Den tyske kampen

I Tyskland foregår en tilsvarende kamp. Det tyske postselskapet er utsatt for økende konkurranse, ikke minst fra det nederlandske postselskapet og datterselskapet TNT. Det tyske postselskapet har bedriftsavtale, og det finnes ingen nasjonal kollektivavtale for bransjen. TNT kunne derfor starte opp konkurrerende virksomhet med betydelig dårligere lønnsvilkår enn det som var avtalt i det tyske postverket, dvs. med en egen bedriftsavtale. Resultatet ble press på lønns- og arbeidsvilkårene i det tyske postselskapet.

Som følge av dette, og siden det ikke finnes en kollektivavtale som kan allmenngjøres, ber den tyske fagbevegelsen om å få innført en lovfestet minstelønn. En minstelønn som er betydelig lavere enn den arbeidsgiverne forsøkte å få innført for få år siden, en minstelønn som fagbevegelsen den gang mente var for lav og sa nei til. I dag er det arbeidsgiverne i Tyskland som sier nei til å innføre og lovfeste den nye og lavere minstelønnen som foreslås fra arbeidstakerne.

Allmenngjøring

Jeg tror ”entreprenør” Harald Langemyhr hadde satt pris på LOs nye prinsipp. Han kunne fått innført en bedriftsavtale i de bedriftene han eier. Det ville vært legale tariffavtaler som ikke kunne angripes eller tilsidesettes av andre avtaler. Et slikt system vil effektivt hindre allmenngjøring av tariffavtaler. Hvilken av de eierbaserte og bedriftsvise tariffavtaler skal allmenngjøres? I beste fall ville vi fått allmenngjort den avtalen med de dårligste vilkår, i verste fall ville kravet vært avvist på grunn av at det foreligger flere avtaler for bransjen.

Hvor hadde kampen mot anbud og arbeidet med bussbransjeavtalen vært med et slikt tariffsystem som LO legger opp til i sitt vedtak?

Internasjonalt arbeid

I dag har Norsk Transportarbeiderforbund et tett samarbeid med andre utenlandske fagforbund som organiserer bedrifter eid av Posten Norge. Dette arbeidet foregår fortrinnsvis i Nordisk Transportarbeiderføderasjon, hvor både Svensk Transportarbeiderforbund og Transportgruppen i danske 3F ved flere anledninger har tatt opp arbeidsforholdene i Posten Norges datterselskap i Norden. Vi har i felleskap forsøkt å skape allianser mellom ansatte i selskapene og vi har startet arbeidet med å etablere et europeisk samarbeidsutvalg (ESU eller EWC), og representanter for selskapene i de ulike land har deltatt på Skandinavisk Transportarbeiderkonferanse.

Dette arbeidet vil antakelig bli vesentlig svekket på grunn av LOs vedtak. Dette fordi organisasjonen som organiserer de ansatte i Postens datterselskap i hjemlandet, Postkom, ikke er medlem av de samme internasjonale føderasjonene som organisasjonene til de ansatte i de øvrige land hvor Posten Norge har etablert virksomhet.

Jeg tror flertallet i LOs organisasjonskomité i sin velvilje for Postkoms ve og vel, kom i skade for å glemme at organisasjonene er til for medlemmene og ikke motsatt. Vi får håpe de tar til vettet og tenker på medlemmenes og potensielle medlemmers interesser i neste omgang.